I finalen på andre sesong setter DJ Davis på Louis Armstrongs «Wrap Your Troubles In Dreams». Gjennom de neste minuttene klarer den eneste irriterende karakteren i serien å skape et av de beste øyeblikkene jeg har sett og hørt i en tv-serie.
Avsnittet over røper ikke hvordan det går i serien, som heldigvis har fått en sesong til. Det mest spesielle med «Treme» er at det viktigste faktisk ikke er hvordan det går. Menneskene, byen og musikken er hovedsaken.
Rundt dem er sosiale drama, familiedrama, krim og politikk. Serieskaper David Simon går enda mer radikalt til verks enn i hans fantastiske «The Wire». Noen av de beste typene dør. Handlingen berører voldtekt, drap og korrupsjon. Likevel er det vanlige menneskers forsøk på å gå videre etter store og små katastrofer som er saken.
Med en påtrengende kjærlighet til New Orleans som by og kulturell smeltedigel, møter vi bl.a. en kokk, flere musikere, en politimann, en advokat, en eiendomsutvikler og en bareier i røff i kamp for tilværelsen.
Serien bryter de fleste regler for strømlinjeformet tv-dramaturgi. Framdriften er lav, de mange sidehistoriene gjør at noen vil etterlyse hovedtråden. Med unntak av utøvere av blind vold og ubetydelige bipersoner er de fleste typene så godt utviklet at de sammen med musikk og miljøskildringer er nok til å bære.
Hvis man er aktivt uinteressert i musikk fra New Orleans, er det muligens vanskeligere å la seg begeistre av det unike og dristige ved «Treme». For mange andre vil andre sesong bekrefte at noe av den beste, mest menneskelige amerikanske filmen i dag lages i tv-serier.
Ekstramateriale: Bakomfilmer, kommentarspor med mer.