Man kan ikke like all musikk, selv ikke all musikk det er bred enighet rundt kvaliteten på. Av og til sier det ikke klikk likevel, og i selvransakende øyeblikk går da rundt og lurer på hva det er du ikke har skjønt.

Før du tar til fornuften og i stedet bruker energi på musikk du faktisk virkelig liker uten forbehold.

Jeg hadde et sånt forhold til påfallende mange av artistene på Øyafestivalens første dag. Gode navn, det er ikke det, men mange av dem i kategorien «burde like» i stedet for «liker». Flere vil fortsatt være der etter konserten – heldigvis var det andre som fikk meg til å se lyset.

Blogg fra dag to

Blogg fra dag tre

Willis Earl Beal er litt av en skrue. Han har bakgrunn som hjemløs, og startet sitt kunstneriske virke ved å brenne cd-plater av musikk han hadde spilt inn og legge dem ut forskjellige steder i Albuquerque – samt tegne flyere han delte ut for å få seg kjæreste.

Albumdebuten «Acousmatic Sorcery» er fascinerende og viser glimt at et genuint talent – samtidig er den så full av lo-fi-skurr at den er hardt arbeid. Av og til kledelig, men minst like ofte en estetikk som tåkelegger og legger lokk på Beals talenter som låtskriver, vokalist og formidler.

Noen klipp på Youtube ga meg et visst forvarsel på at liveuttrykket var annerledes, men det kunne likevel ikke forberede meg helt på hva som kom.

Der han på plate kan framstå som noe av en «idiot savant», forsiktig famlende uten bevissthet rundt sitt eget geni, tar han scenen med en vekkelsespredikants selvtillit. Kun akkompagnert av båndspiller glir han som en slange rundt på scenen og hogger til med fjetrende presisjon.

De minimalistiske låtene har arv fra tidligblues og soul, men like mye er de primale følelsesutrykk uten annen forankring enn i Beals hjerte og hjerne. Og FOR en urkraft av en stemme han har når han lar den skinne uten filter.

«You can write a good song without knowing shit», sier Beal til et storøyd og solgt publikum etter en nydelig versjon av «Evening's Kiss», og oppsummerer dermed sitt prosjekt og mye av det som gjør ham så tiltrekkende.

«Follow my lead and I'll take you home», sier han før han på den demonisk hamrende avslutningen "Masquerade» går Tom Waits en høy gang – og får meg til å tro at jeg har sett festivalens beste konsert allerede klokka 15 første dag.

På vei ut får jeg med meg at Mathias Eick og bandet hans gjør en versjon av Frank Oceans «Super Rich Kids», og husker at jeg har gått glipp av Martin Bjørnersens foredrag om filmreferansene i Frank Oceans tekster inne på festivalbiblioteket.

Men nok om Frank, det blir mer om ham i morgen. Kontrasten er stor fra Beals intense messe til Oberhofers friskusindie på Vika-scenen. Høyt gitarfeste, riffing med strutsenakke og et lurvete driv er sjarmerende, fornøyelig – men også forglemmelig.

På Sjøsiden er Mirror Lakes, «supergruppa» med Knut Schreiner, Frode Fivel og krefter fra I Was a King og Heroes & Zeros i gang. Et band som fikk fine anmeldelser for sin debut i vinter, men som jeg aldri fikk fot for.

Og om man skal forsøke å beskrive det de gjør i den steikende ettermiddagssola, vil det også høres fryktelig kjedelig ut – hakket kjedeligere enn det egentlig er. Her høres de fleste låtene ut som gode coverlåter av mer eller mindre klassiske 70-tallsband, fra Neil Young til Fleetwood Mac. Og det er ikke det verste man kan bli utsatt for, selv om det heller ikke får hjertet til å slå spesielt fort.

Det er mulig det er innbilning, men jeg har en følelse av at gjennomsnittsalderen på Øyafestivalen stiger litt for hvert år. Og den skyter kraftig i været da jeg nærmer meg Vika-scenen for å høre Bob Mould harve gjennom den 20 år gamle Sugar-klassikeren «Copper Blue».

Et album som gikk under radaren min da det kom, og som jeg derfor har et forhold mer preget av avstandsbeundring enn ungdomsforelskelse til. Men selv om han i 2012 ligner mer på valgforsker Bernt Aardal enn en alternativrocker, er Mould i storform. De klassiske låtene tilføres enda mer energisk rufs og øs, og får dem til å låte som alt annet enn relikvier som burde fått hvile i fred.

Dessverre går jeg glipp av at han og bandet både spilte to «Hüsker Dü»-låter og et par nye, spesielt ettersom jeg går for å få med slutten på en Yelawolf-konsert som ikke svarer helt til forventningene.

Hiphopens store hvite håp skuffet ørlite med sitt debutalbum «Radioactive» etter den strålende mixtapen «Trunk Muzik», men live måtte det vel sparke? Tja. Yelawolf er teknisk råsterk der han legger ut sine maskingeværlinjer, og på godkutt som «Pop the Trunk» er det akkurat så bra som jeg hadde håpet på.

Jeg får likevel følelsen av at han holder litt igjen – eller så tilsier dagsformen at han mangler den siste energitoppen som trengs for å fylle festivalens største scene.

Etter å ha blitt fanget i kø på Mazzy Star og dermed surnet for mye til å løpe på Thurston Moore, befinner jeg meg i et overraskende tettpakket folkehav som venter på Florence & the Machine. Var det SÅ mange folk her?

Det skal ikke mange tonene til før jeg skjønner at Florence Welch er skyhøyt elsket av veldig mange. Hun får festivalens foreløpig klart mest hjertelige mottakelse – og om Bob Mould var fluepapir for menn med gråstenk er Florence ungjentenes favoritt skal en dømme etter pitchen på hylene mellom låtene.

Welch er en vanvittig dyktig vokalist, det er det ingen som helst tvil om. Dramatisk, med dynamikk og et imponerende register.

Men det går ikke inn på meg, i enda mindre grad enn med det ålreite albumet «Ceremonials». Aller mest får jeg følelsen av å høre en skolert vokalist tolke Coldplay-b-sider under en OL-åpningsseremoni.

Når det i tillegg stadig oppfordres til løfting, klemming og kyssing med overspilt kostymedramastemme, himler jeg med øynene og får et akutt behov for å komme meg langt unna – selv om det får meg til å føle meg mer sur og kynisk enn jeg setter pris på.

Da er det andre boller med Feist, en annen artist jeg aldri helt har klart å elske før. Jeg har alltid følt at det ligger et filter av distanse og overkomplisering over musikken hennes. Fra starten med en strålende «A Commotion» skjønner jeg imidlertid at jeg har tatt grundig feil.

Eller kanskje heller at Feist live har et mye skarpere og mer energisk uttrykk. En stor del av æren skal de tre koristene ha – damer jeg etter hvert oppdaget var identiske med folktrioen Mountain Man, som har gitt ut et strålende album på egen hånd

Se hva Mountain Man er gode for her.

De vanntette vokalharmoniene var stjernestøvet over et uhyre jevnt og godt låtmateriale, som fikk et enormt løft av settingen og den ekstra gnisten – med en strålende blid og opplagt hovedperson i front.

Kveldens headliner, The Stone Roses, kan du lese hva jeg synes om HER. Det skal likevel sies at konserten svingte seg opp fra det småflaue til en riktig så tøff slutt.

Torsdag er det atter en ny dag – klarer Frank Ocean å matche den vanvittige hypen? Er Björk fortsatt relevant? Klarer mine favoritter John Maus og St. Vincent å leve opp til forventingene mine? Fyller Lars Vaular rollen som headliner? Blir Afghan Whigs en like fin mimrestund som Bob Mould? Svarene får du i morgendagens rapport.

Følg på twitter: @vEnlid

Variabel rapper: Yelawold innfridde kun tidvis. Foto: Mari Vold
Ingen innertier: Florence Welch ga et akutt behov for å komme seg langt unna, da hun med overspilt kostymedramastemme oppfordret til klemming og kyssing. Foto: Mari Vold
Yngre publikum: Florence & the Machine trakk mange unge jenter til sin konsert. Foto: Mari Vold