Å peke ut verden

Den unge, norske samtidslitteraturen er mer profilert enn på lenge. UT har truffet tre Trondheims-forfattere i startgropa.

Saken oppdateres.

Johan Harstad

- Når ballene glipper for sjongløren, brytningsøyeblikkene når du ikke aner hva som vil skje: livet er fullt av dem, men de forsvinner og glemmes, etterhvert som ting får sin form - i litteraturen kan de fastholdes og undersøkes.

På sitt eget forlag Kranglefant har Johan Harstad som 20-åring allerede rukket å utgi 10-12 mindre bøker. Forlaget la inn årene i fjor, med de to essaysamlingene A day in the life og A sentimental journey som finale. Harstad flyttet til Trondheim for ett år siden, og finner avveksling i skrivingen med å være kulturredaktør i planB og litteraturstudent. Ved årsskiftet var Harstad en av fem som ble tildelt arbeidsstipend i en konkurranse utlyst av Gyldendal Norsk Forlag: 400 manuskripter kaptes om å bli del av forlagets satsing på ung samtidslitteratur. I løpet av høsten kommer utdrag av de beste tekstene samlet i en antologi. Harstads bidrag er en serie sammenhengende korttekster som tematiserer familien.

- I Norge nå er det liksom en bølge av forfattere som skriver om familien, men etter mitt syn er den oppfatningen et typisk eksempel på at kritikerne ikke ser forskjell på trend og tradisjon. Et så grunnleggende tema er ikke uttømt bare fordi noen få, høyt profilerte forfattere har plukket det opp omtrent samtidig.

På spørsmål om det er i de små bruddstykkene og i utforskningen av intime relasjoner Harstad finner litteraturens fascinasjonskraft og muligheter, svarer han med å trekke frem Jan Kjærstads sammenfletting av de små historiene til en ny form for store fortellinger:

- De store, fantastiske fortellingene fengsler meg. Jeg er interessert i den lille fortellingen, men ikke først og fremst på mikroplanet. Hvordan det trivielle hos Kjærstad blir brukt som bestanddeler i en storslått fiksjon, og måten han våger å spekulere i utopier på, er for meg en form for ideallitteratur - om noe sånt finnes. Ellen Grimsmo Foros

- Litteraturen speiler ikke

bare livet, men er også et eget rom. Man lager noe som ikke allerede var der. Når

jeg har skrevet en tekst, vet jeg at den er skapt av meg, men samtidig forteller den meg noe jeg ikke visste fra før, på en måte jeg ikke kjente til. Muligheten til å konsentrere seg og skape fokus, gjør litteraturen til et holdepunkt i en hverdag hvor det gis svært få holdepunkter utenfra.

Ellen Grimsmo Foros har skrevet prosalyrikk og korttekster i 2-3 år. Noen av dem er blitt publisert i tidsskriftet Journal Ka, andre er fremført på opplesninger. Foros er 25 år, kommer fra Trondheim, og jobber i 2/3-stilling i bokhandel.

- Ideer til tekstene kommer når jeg er på gode

plasser, i stille situasjoner. F.eks. å se inn vinduer; å betrakte noe utenfra uten selv å være i sentrum, uten distraherende detaljer. Jeg henter inspirasjon fra det klare, likefremme hos Vesaas, og det nådeløse, direkte hos Tor Ulven. De skriver om helt grunnleggende forhold som sjelden snakkes om: Det er som om de oppdager det som burde vært åpenbart. Men jeg er ikke først og fremst opptatt av å skrive opp mot andre forfatterskap. Det viktigste er å skape et presist uttrykk for en livsfølelse.

- Paradoksalt nok er metanivået nødvendig for å nærme seg livet. Jeg tror samtalen kan fungere på samme måte som riter og ritualer. Gjennom å snakke og skrive peker vi på verden, peker ut hva som skal være verden. I det jeg skriver forsøker jeg å komme så tett innpå det konkrete som mulig, å insistere på virkeligheten med et gjennomsiktig språk. Samtidig som savnet, lengselen etter noe annet, alltid er med: Når jeg skriver, blir det til at det handler om det som er - og samtidig om det som ikke er. Ero Karlsen

- God litteratur befinner seg på kollisjonskurs med vanetenkningen. Vi tenker med språk, og språket tas gjerne for gitt, som en standard i sirkulasjon i kulturen. Når et dikt fucker med språket, vrir på tanken,

skapes det nye åpninger mot virkeligheten.

Ero Karlsen er 23 år, kommer fra Bodø, men har bodd flere steder i landet. I Trondheim har han oppholdt seg i to år. Karlsen har hatt kortprosa på trykk i bl.a. Vinduet og Vagant, de to sentrale norske litteraturtidsskriftene. Ifjor var han med i trøst, en antologi, en bok hvor åtte forfattere med felles bakgrunn i Bergen presenterte skriveprosjektene sine.

- I Bergen var det et større litterært miljø, men for meg er ikke det så viktig. Jeg er vanlig arbeidstaker og student, og henter like mye identitet derfra som fra skrivingen. Skrivingen har jeg drevet med siden ungdomsskolen, men det er ikke noe absolutt mål å få utgitt egne bøker.

Når intervjueren spør om begrunnelser for hvorfor man bør lese, stiller Karlsen seg skeptisk til selve premisset for spørsmålet: - Denne overstadige litteraturformidlingen, og ideen om at litteraturen er nødvendig og utviklende, er bare tåpelig. Jeg oppfatter ikke litteraturen som opphøyd i forhold til film eller andre kunstuttrykk, det er mer et spørsmål om temperament. Ofte treffes jeg sterkere av filmer enn av bøker. De fleste forfatterne jeg har sans for, legger også stor vekt på visuelle, fysiske beskrivelser.

Litterære forbilder er viktig for Karlsen: - William Faulkner er den forfatteren som for meg står stødigst. Jo mer man nærmer seg han, desto sterkere blir følelsen av at dette er umulig å overgå. En slik leseopplevelse er en varig glede, noe man tar med seg. I tillegg har jeg lest de kanoniserte norske prosaistene: Solstad, Lønn, Fosse, Ulven og Askildsen. Etter å ha fordypet meg i sistnevnte, skrev jeg i en lang periode nesten bare om 40-åringer med samlivsproblemer! Etterhvert har det blitt til at jeg skriver med utgangspunkt i - ikke egne erfaringer, men - forhold jeg kjenner, en type nødvendighet.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå