Liv-Benedicte i moll

Med grandonkler som Jens Bjørneboe og Per Aabel har hun litt å slekte på. Men Liv-Benedicte Bjørneboe ble verken anarkistisk forfatter eller skuespiller -hun ble kirkeorganist.

Saken oppdateres.

Liv-Benedicte Bjørneboe (35) minner litt om en gammeldags skolefrøken der hun sitter linjalrett i ryggen med bena i kors ved siden av kafébordet. Hun er ikledd en blomstrete jakke, har firkantede briller og gullsmykke rundt halsen.

Den rake holdningen hennes skyldes ballettdansingen. Det var egentlig ballettdanser Liv-Benedicte ville bli.

- Hvorfor valgte du å bli organist i stedet?

- Nei, si det. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor, jeg vurderte å omskolere meg for bare en måned siden, smiler Liv-Benedicte.

- Men det er jo mye frihet i dette yrket, jeg får muligheten til å holde på med det jeg virkelig brenner for.

Liv-Benedicte henter opp en brun skolefrøkenveske og fra den et hefte hvor det står «Festmusikk for orgel av Liv-Benedicte Bjørneboe». Liv-Benedicte komponerer musikk.

- Jeg er veldig inspirert av gregoriansk sang. Sterke følelser gir mye musikk. Jeg har en forkjærlighet for musikk som går i moll. Tristhet og sorg er veldig inspirerende, sier Liv-Benedicte og så ler hun. Liv-Benedicte ler veldig mye når hun snakker og det er litt vanskelig å se for seg henne som trist. Hun svarer før spørsmålet stilles:

- Det er mange som lurer på hvordan jeg som smiler og ler så mye, kan være så tungsindig. Men det er jo ikke sånt som vises utenpå.

Liv-Benedicte lener seg litt tilbake i stolen, mens hun holder cappuccinokoppen mellom hendene.

Hun kommer fra et ekte kunstnerhjem.

Faren, Bjørn Bjørneboe, gikk gjennom et karrièreskifte fra prest til billedkunstner. Etter 20 år som prest i Den norske kirke, i Bjarkøy kommune i Troms og i Nidarosdomen i Trondheim, valgte han å bli billedkunstner på heltid.

Også Liv-Benedictes mor, Marit Aabel, er billedkunstner.

Lillebroren Andreas har livnært seg som profesjonell danser i USA og Canada de siste ti årene. Nå er han i ferd med å etablere en ny karrière som koreograf.

Lillesøsteren Esther Maria er også billedkunstner.

Og Liv-Benedicte jobber i dag som organist i Bakke kirke.

- Faren min var skeptisk til yrkesvalget mitt. Han har litt blandede følelser overfor Den norske kirke. Jeg tror ikke jeg helt forsto hva slags yrke jeg valgte meg, jeg var kanskje litt naiv. Jeg trodde det å være organist handlet om å spille orgel, men det følger jo så mye annet med denne jobben.

Liv-Benedicte begynte tidlig å spille piano. Men det var tilfeldig ifølge henne selv.

- Moren min kjøpte et piano til meg da jeg var seks år. Hadde hun kjøpt en cello hadde jeg sikkert spilt det i dag.

Hun danset også ballett, og som 15-åring kom hun inn på Operaens ballettskole. Hun flyttet til Oslo, og bodde hos sin mormor og morfar.

- Det var litt turbulent hjemme. Året etter skilte foreldrene mine seg og stemningen var ikke så god. Av og til synes jeg det er litt leit å tenke på at jeg flyttet hjemmefra så tidlig, jeg synes jeg mistet kontakten med søsknene mine, sier Liv-Benedicte.

Det varte ikke lenge før hun ble usikker på veivalget. Ved siden av ballettskolen lærte hun å spille piano hos Liv Glaser, og øvet hver dag hos grandonkelen Per Aabel.

- Vi hadde en nær og fin kontakt. Jeg fikk aldri spilt noe av det jeg selv komponerte for ham, sier Liv-Benedicte og setter cappuccinokoppen fra seg på bordet.

- Men i begravelsen hans spilte jeg noe av det jeg hadde komponert selv. Jeg er glad jeg gjorde det. Jeg er sikker på at han hørte det.

Den andre kjente grandonkelen hennes, forfatteren Jens Bjørneboe, klarer hun ikke lese bøkene av:

- Jeg klarer ikke dystre ting, og Jens Bjørneboe skrev dystert. Men han var en stor forfatter og diktene hans er vakre. Sånn er det med skrekkfilmer også, jeg bare makter ikke å se dem, jeg forsøker å lese og se filmer om lysere og lystigere tema, hvis ikke blir jeg bare nedtrykt.

Da Liv-Benedicte var 16-17 år slo hun fra seg ballettplanene, og sluttet på ballettskolen. Hun begynte å interessere seg for orgel i stedet, og søkte og fikk plass på kirkemusikklinjen ved Musikkonservatoriet i Trondheim.

Det var på konservatoriet at hun møtte sin mann, Oddbjørn Sæbø. Den gangen var han lærer.

- Ja, han var vikar, altså, det er ikke så ille som det høres ut. Dette er jo en typisk humre-humre-historie, sier Liv-Benedicte og bryter ut i latter. De to giftet seg og da Liv-Benedicte var 21 år, fikk hun sin første sønn, Hallvard. Senere kom Sondre og Benjamin.

- Du var tidlig ute?

- Ja, jeg vet det. Jeg var tidlig voksen. Jeg følte meg iallfall veldig, veldig voksen.

Oddbjørn jobber i dag som domorganist, også han komponerer ved siden.

- Oddbjørn komponerer verk som er veldig vanskelig å spille, det er nesten bare han selv klarer å spille dem. Han jobber med salmebearbeidelser. Han er mye mer systematisk når han jobber enn meg.

- Hvordan er du, da?

- Jeg er spontan. Jeg lager best musikk når jeg er helt spontan.

Liv-Benedicte er det man kaller frankofil. Hun er utrolig opptatt av fransk musikk, og hennes store musikalske forbilder er de to franske komponistene Maurice Durufle og Jean Alain, som i likhet med Liv-Benedicte bygger sin musikk på gregoriansk sang.

Liv-Benedicte dro første gang til Frankrike som 18-åring. I ett år gikk hun i lære på konservatoriet hos den franske organisten André Isoir.

- Det var forferdelig trist å komme hjem igjen. Det første jeg gjorde var å ta fransk mellomfag på universitetet.

Siden har hun og Oddbjørn vært i Frankrike mange ganger. For noen år siden var de nedover for å delta i en orgelkonkurranse begge to. Ingen av dem vant.

- Heldigvis, må jeg nesten si. Det har aldri vært noen konkurranse mellom oss. Vi er så forskjellige som personer . . .

Mens Liv-Benedicte gikk på Musikkonservatoriet i Trondheim skaffet Liv-Benedicte seg en halv stilling i Tiller kirke.

- Jeg hadde bare ett barn den gangen, sier hun forklarende.

- Er du litt arbeidsnarkoman?

- Tidvis, så. Det er rart med det, jo mer du har å gjøre, jo mer får du gjort. Det er i de mest travle periodene at jeg komponerer mest.

Hun tar en liten tenkepause. Dveler ved det siste spørsmålet.

- Det er nesten slik at jeg får dårlig samvittighet hvis jeg ikke gjør nok.

- Og hvorfor har du dårlig tid?

- Si det. Kanskje fordi jeg føler at jeg ikke er verdt noe, hvis jeg ikke gjør nok hele tiden, eller kanskje har det med å gjøre at jeg var eldst i søskenflokken. Foreldrene mine er jo veldig ambisiøse. Jeg har i det hele tatt vært tidlig ute med det meste.

- Plager det deg?

- Nei! Jeg har ikke noe behov for å «ta igjen den tapte ungdomstiden». Folk er forskjellige. Søsteren min har alltid vært veldig sosial, gått mye ut og hatt mange kompiser. Jeg var mer den rolige typen, alltid i et fast forhold, hardtarbeidende og fryktelig ambisiøs.

Liv-Benedicte drikker opp cappuccinoen og reiser seg for å ta på seg jakka. Hun må rekke en begravelse hun skal spille i. Dagene fylles fort opp, og planene hennes er mange:

- Av og til føler jeg sånn: «Åh, Liv-Benedicte du må skrive en bok. Du må skrive en roman i livet ditt.» Og når jeg tenker slik, forstår jeg at jeg er altfor ambisiøs igjen. For hvorfor skulle jeg skrive en bok? Det er jo så mange forfattere der ute i verden som skriver. Og så konkluderer jeg med at musikk, musikk er det jeg skal holde på med her i livet, jeg skal komponere orgelmusikk, smiler Liv-Benedicte og tuller et skolefrøkensjal rundt halsen før hun går ut i høstkulden.

- Det er mange som lurer på hvordan jeg som smiler og ler så mye, kan være så tungsindig. Men det er jo ikke sånt som vises utenpå. 

- Det er mange som lurer på hvordan jeg som smiler og ler så mye, kan være så tungsindig. Men det er jo ikke sånt som vises utenpå. 

På forsiden nå