«Carmen» må oppleves!

OPERA: Aldri har Trondheim kunnet vise til en så radikalt nyskapende egenproduksjon med så sterke solister. Hvis dette er begynnelsen, er det grunn til å dvele ved den så lenge det går an. For fortsettelsen bør være i samme spor.

Saken oppdateres.

«Carmen» har nærmest festnet seg som et synonym på livsbejaelse og fargerikdom. Kanskje er det Nietzsche som er skyld i denne stivnede oppfatning siden han på slutten av attenhundretallet brukte denne operaen som et av sine viktigste argumenter for å latterliggjøre Wagners gammelmanns moralisme. Ikke desto mindre får denne oppfatningen seg en skikkelig omgang med den oppsetningen som hadde premiere i Olavshallen i går kveld. For her dreier det seg utvilsomt om å fremme en moral, nemlig at den rene, uforpliktende nytelse har sin pris. Og det blir gjort nærmest i en «film noir»-stil, der iscenesettelsen følger en gjennomført stilisert gråtone og Carmen står frem som en ettertenksom femme fatale. Og denne innfallsvinkelen gir så absolutt mening. Den avdekker ensomheten i massesamfunnet, enten det handler om konsum, kommunikasjon eller nytelse.



Derfor starter hele operaen med en svært elegisk Habanera, som nettopp fokuserer på Carmen selv og skildrer kjærligheten som en fugl som ikke lar seg fange. Det vi mister er både ouverturen og de folkerike ansamlinger. Men både sanglig og skuespillermessig er Randi Stene i stand til å bære denne ensomheten. Klanglig fyller hun det som er av tomrom rundt seg. Og snart blir hun fulgt opp av et utrolig horete kor, som kunne vært mer markante i de raske partiene, men som så absolutt matcher solistene klanglig. Og det er godt gjort, for her kommer den ene imponerende stemmeprakten etter den andre på løpende bånd. Gwyn Hughes Jones som Don José er rett og slett utrolig. Selv om det blir et visst misforhold mellom den fysiske og klanglige fremtoningen, så er det slik i operaen at den klanglige som oftest blir den mest avgjørende. Det har både publikum og Jones alt å vinne på. For en så jevn og velkontrollert tenor er virkelig en sjeldenhet.



Det er også sjelden at birollene består av så gode stemmer. Det er kanskje farlig å si at Micaela, den som virkelig elsker Don José, og som prøver å fri ham ut av Carmens nett, er en birolle, men Ann-Helen Moen får den da også til å klinge som om den skulle vært hovedrollen. Og nettopp slik bør det være i denne oppsetningen. Det samme gjelder Escamillo, eller «Toreador'en», han som søkte en kvinne, som han sier, men som i stedet fant hennes elsker, og derfor blir Don Josés egentlige utfordrer. Selv om han lurte både dirigent og publikum med en litt sen inntreden, ble likevel den fysiske fremtoningen overbevisende. Og både horer, tjuver og kjeltringer synger som om de ikke skulle ha gjort noe annet. Selv om akkurat det neppe burde komme som noen overraskelse i en opera, viser det først og fremst at det her dreier seg om en oppføring med høy standard. Den horete fremstillingen står litt i konflikt med pretensjonene om å lage en moderne versjon, og her kunne regien så absolutt ha gått lenger. Men likevel blir det helstøpt, ikke minst fordi Ingar Bergby får det til å henge så utrolig godt sammen og orkesteret høres ut til å like seg godt. Dette vil vi ha mer av.

Rått og godt, mener Adresseavisens anmelder om «Carmen» på Musikkteatret.Illustrasjon: JanO 

Rått og godt, mener Adresseavisens anmelder om «Carmen» på Musikkteatret.Illustrasjon: JanO 

På forsiden nå