Bråkmakeren

Thomas Ryjord vil ta tilbake nerven i rocken.

Saken oppdateres.

- Jeg tror det er mange andre som også hater det programmet.

829 000 seere benket seg foran tv-en onsdag kveld denne uka for å følge Idol-auditionen fra Trondheim. Thomas Ryjord (27) var ikke en av dem. På den tiden satt den uttalte motstanderen av talentkonkurranser lettere tilbakelent i en sofa på Blæst med en øl i hånda.

- Disse realitykonseptene melkes for det de er verdt. Du merker det jo på responsen etterpå, de glemmes like fort som de kom. Det er det jeg kaller cowboyvirksomhet. Kjappe penger, og så er man ferdig.

Desperado på opptur

Thomas Ryjord har drevet med musikk siden han var 13 år. Og tatt det seriøst siden han var 15. Han ble med som gitarist i Johndoe i 1997, men sluttet to år senere grunnet «musikalske stridigheter og litt slåssing», som det står på bandets hjemmesider. Året etter begynte han som gitarist i Rifu, der han også var med i to år.

Siden har det vært Desperado. «Frustrasjon og desperasjon hånd i hånd med gode låter» skrev Adresseavisens anmelder om albumdebuten fra 2004. Enda mer imponert ble han over fjorårets ep. Tre år med hardt arbeid begynner nå å bære frukter. Nevnte låt spilles på NRK P3. Forrige uke var de blant de ti finalistene i radiokanalens konkurranse «Urørt», da de skulle kåre fjorårets beste låt. Om to uker spiller de på Bylarm i Tromsø. Mediene har lagt merke til hardcorebandet, og forventningene er høye.

Ingen «sellout»

Det har ikke alltid vært sånn.

For knapt to år siden var tonen en helt annen: «Vi har valgt å legge oss på en linje hvor vi ikke sender inn demoer til Zoom, Bylarm, Trøndersk mesterskap eller hva det skulle være. Vi er ikke et band som spiller på talentkonkurranser, vi er et band,» sa Desperado til Adresseavisen da. Og ikke nok med det. I 2003, da Bylarm ble arrangert i Trondheim, ropte Thomas Ryjord et varsko mot økt profesjonalisering av festivalen, som tross alt var ment å skulle få frem uetablerte artister. Han ble drivkraften bak den alternative festivalen «Never Mind Bylarm» på UFFA.

- Det var ingen hatfestival. Ingen krigsstemning. UFFA er et miljø som ikke hører naturlig hjemme på Bylarm, og vi ville bare vise litt mer. En større bredde, et alternativt miljø. Et pusterom. Og det ble en knallsuksess. Også masse bylarmdelegater kom.

- Og nå skal du selv spille på Bylarm?

- Ja, det er pussig, det der.

- Har du forandret mening om bransjetreffet?

- Vi er vel ikke det eneste bandet som ikke er helt fornøyde med ståa på alt, men vi fant ut at vi var litt lei av å ekskludere oss selv. Vi har sendt én demo. Det var til Bylarm, og det gikk bra. Samtidig er det kjipt at man må gjøre sånt for å komme noen vei.

Desperado har turnert Norge og Europa i to år, og Ryjord mener det er vanskelig for et band som opererer i det alternative miljøet å slå igjennom. Mye fordi de ulike alternative scenene i Norge ikke har organisert seg i et nettverk, slik de har i Europa. Når ildsjeler forsvinner, må man begynne på nytt igjen.

- Band kommer og går. Problemet er at med en gang de får mer enn 5000 kroner per konsert, er det ikke interessant å engasjere seg lenger. Jeg tror ikke vi slutter å spille på punkscener, uansett hva som skjer. Men jeg tror heller ikke at det skjer noe som gjør den problemstillingen aktuell.

Han forventer ikke noe kommersielt gjennombrudd etter Bylarm. Men at opptredenen til den tidligere så ihuga motstanderen blir lagt merke til i rockemiljøet, er det liten tvil om.

- Det føles ikke som noe «sellout».

- Men du har fått negative reaksjoner?

- Ja, masse, men det blir for dumt hvis folk beskylder oss for sånt. Det er få trondheimsband som har mer oversikt over hvordan bransjen er enn oss. Vi har egen turnébuss, booker selv, gir ut platene selv. Da vet de ikke hva «sellout» er.

For Desperado har ikke gått på akkord med sitt kunstneriske uttrykk.

- Det er sikkert mange band som tenker at hvis de spiller litt roligere og mer melodiøst, så kanskje de blir spillelistet på P3. Vi har ikke formatert musikken. Etter at vi fikk spilletid på P3 har vi tvert imot blitt hardere.

For mye alvor i rocken

Ryjord og Desperado hører hjemme i hardcoresjangeren. En aggressiv rock som inntil nylig har tilhørt undergrunnen her til lands, men som er blitt mer og mer kjent gjennom band som alarmprisvinnerne Amulet og JR Ewing, samt trondheimsbandet Silence the Foe, som Adresseavisens UT-Awards kåret til årets mest lovende band for to år siden.

Desperado består av musikere som tidligere har spilt i andre band, men som kom sammen for å prøve noe annet - fordi de syntes det var så utrolig mange kjedelige norske band.

- Vi vil ta tilbake nerven i rocken. Den skal være litt farlig. Nå er det altfor mye alvor i rocken. Det er derfor vi er så skeptiske til konkurranser, sier Ryjord, og forteller om band som står småskuler på hverandre backstage. Band som sender en demo til en festival, og så blir sure og hater festivalen hvis den ikke vil ha dem.

- Egentlig er det for mye alvor i hardcore også. Moteregler og interne kodekser, hvordan man skal og ikke skal oppføre seg, som er mer ekskluderende enn inkluderende. Vi har hoppet litt frem og tilbake hele tiden og tester litt forskjellige ting. Forrige helg kåret Christer Falck, Sigrid Hvidsten, Håkon Moslet og Maria Mena vinneren av årets «Urørt». Desperado ble bare nummer sju, men Falck lot seg imponere av trondheimsbandet. Han mente vokalisten hadde en troverdig desperasjon, og lurte faktisk på om Ryjord virkelig hadde det så fælt.

- Det er en ålreit tilbakemelding, det. Siden vi begynte å turnere, har vi - som alle andre hardcoreband - fått høre: «Det er bra, men hvorfor skriker vokalisten sånn?» Men det er litt av greia. Det er en sjanger som skal være sånn. Men jeg har det ikke fælt. Absolutt ikke, sier Ryjord

Vil skape sin egen jobb

11. januar sendte NRK-programmet «Lydverket» en reportasje om Desperado og hardcoremiljøet i Trondheim, der Thomas Ryjord fremsto som drivkraften i hele miljøet. Selv toner han ned sin egen rolle til «én av drivkreftene», og skylder på at plateselskap, booking og Desperados opptur kanskje gjør at han blir mer synliggjort enn andre. Han engasjerte seg som mange andre i debatten om rockemuseet, og er svært aktiv på rockemiljøets forum, der han og Sveinung Sundli en gang i tiden kjempet mange retoriske slag som bitre fiender.

Nå lager de Storåsfestivalen sammen.

- Noen blir kjent med hverandre der, og starter opp ting sammen. Noen bare sitter der og er sure. Jeg prøver å være konstruktiv.

Ryjord ivrer for at miljøet skal samle seg og dra nytte av hverandre. Tenke større helhet enn bare eget band. Og han synes de siste fire-fem årene har vist gode tendenser.

- Det er mye bra som skjer i Midt-Norge og Trondheim, og vi har en fantastisk frivillighetskultur rundt Blæst, Samfundet og UFFA. Hvis miljøet engasjerer og samler seg, kan man få til fete ting som gagner mange. Folk må ha tro på at det går an å sette i gang ting og skape sine egne jobber. Slik Storåsfestivalen har gjort.

Og slik han selv har gjort. Men ved siden av band, booking og plateselskapet Dead Letter Records er Thomas Ryjord familiemann. Hjemme venter samboeren og sønnen på fire og et halvt, og det er ikke enkelt å kombinere alt sammen.

- Jeg har en veldig forståelsesfull samboer. Hun backer meg når det trengs, men stiller også strenge krav. Om jeg kommer sliten hjem fra turné, må jeg like fullt opp klokken sju og kjøre guttungen til barnehagen.

Til sommeren er han ferdig med en mastergrad i medievitenskap, og han er smertelig klar over at han må tenke litt inntekt når Lånekassen stanser pengeflommen. Men familiefaren mener det er fullt mulig å kombinere både band og plateselskap med noe annet.

- Så lenge man ikke skal leke rockestjerne og sitte på byen og drikke hver kveld.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå