Den uredde biografen

OSLO: - Det har faktisk ikke vært så veldig vanskelig, sier historiker Ivo de Figueiredo om å skrive den nye Ibsen-biografien. Det er nemlig nå det begynner.

Saken oppdateres.

- I forrige uke hadde jeg mest lyst til å sette meg på flyet til Bahamas. Her har jeg sittet alene i Fredrikstad og jobbet konsentrert i tre år, og nå... Å komme i offentlighetens lys er en brå overgang.

Han er lagelig til for hogg nå, Ivo de Figueiredo. Historikeren takket ja til den kanskje vanskeligste oppgaven en norsk biograf kunne fått: Å skrive den nye, store biografien til nasjonalikonet Henrik Ibsen. Ifølge ham selv imøtekom han Aschehougs forespørsel «i mangel på bedre vett», og underveis har han «ikke angret et sekund».

Men det er nå det snører seg til. Nå skal han møte leserne, pressen, litteraturkritikerne, Skavland - kort sagt hele den norske folk.

- Jeg har mannet meg opp litt da. Kjøpt nye sokker, for eksempel, ler Figueiredo. Ulastelig antrukket - som sitt biografiobjekt minus ordensmedaljene. Vi sitter på Ibsens stamplass, Grand Café på Karl Johan, med dikterens blikk strengt voktende ned fra veggen.

«Mennesket», lyder tittelen, det første av biografiens to bind. Her følger vi Ibsen fra han blir født inn i Skiens gode borgerskap i 1828, til gjennombruddet med Brand og Peer Gynt. Fortsettelsen kommer til neste år. Så kan en skeptiker saktens spørre om vi trenger enda en biografi om Ibsen. Men for Ivo de Figueiredo finnes det bare ett svar.

- Ja! Det er en misforståelse å tro at det er utgitt så mange bøker om Ibsen at vi ikke trenger flere. Det er en typisk norsk forestilling. Se til England, der utgir de én Shakespeare-biografi i året! Jeg mener at jo mer det er skrevet om et emne, jo viktigere er det å fortsette å skrive. Det har blitt etablert mange myter om Ibsen opp gjennom tidene. En av mine oppgaver har derfor vært å innreflektere hvilke forestillinger som ligger mellom oss og ham.

Vellykket

En av «mytene» forfatteren vil til livs, er at Ibsen forlot barndomshjemmet full av skamfølelse etter farens skjebnesvangre fallitt. En annen er den godt etablerte myten om Ibsens motgang i Norge, i tiden han var engasjert ved teatrene i Bergen og Christiania. En forestilling Ibsen selv fyrte opp under, gjennom sitt anstrengte forhold til hjemlandet.

- Jeg mener Ibsens tid i Norge var vellykket fordi han fikk god uttelling for arbeidet sitt. Han fikk jo oppsatt de fleste av skuespillene sine, og publikum kom og så på. Jeg legger mer vekt på at datidens forutsetninger var vanskelige, og dessuten at Ibsens egenskaper som teaterleder var utilstrekkelige. Han kunne ikke bare svinge dikterpennen - han måtte også bruke murerskjeen, hevder biografen.

Argument

Selv om den ikke åpner for større nytolkninger i første omgang, håper Figueiredo boken vil «starte en dialog».

- Jeg ser på boken som et argument. Nå håper jeg på et motargument. Boken gir først mening når den blir en del av den offentlige dialog. Det verste som kan skje er selvfølgelig at alle synes den er dårlig, men nesten like ille er det hvis alle sier den er veldig bra - og deretter ingenting mer.

Han ler.

- Samtidig er jeg veldig glad jeg ikke har funnet ut at Ibsen var homo, da ville man mistet fokus på det som er viktig.

- Du skriver i forordet at det alltid vil være mørke flekker som ikke lar seg belyse. Hva har det vært?

- Jeg lurer fortsatt på hvilken smerte det var innad i familien hans, den gikk jo helt i oppløsning. Den smerten vil vi nok aldri kunne finne ut av.

Styre selv

- Hva har vært det vanskeligste underveis?

- Den har faktisk ikke vært så veldig vanskelig å skrive. Det verste er det ufattelige omfanget av stoff å skrive om. Så mange kilder, så mye litteratur. Man må lære mye for å kunne formidle det på en vettug måte. Jeg vil jo både fortelle og forføre, sier Figueiredo.

I tre år har han lagt seg med Henrik Ibsen, og stått opp til Henrik Ibsen. Han må i det hele tatt kjenne Norges store dikter ganske godt nå.

- Helt til slutt: Er Ibsen en fyr du kan like?

- Jeg har stor sans for ham, men Ibsen ville nok ikke hatt sansen for meg. Han ville ikke likt en fyr som grafset i livet hans. Nei, Ibsen ville ha styringen selv.

Mer om Ibsen: Det er en misforståelse å tro at det er utgitt så mange bøker om Ibsen at vi ikke trenger flere, sier Ivo de Figueiredo.
 
På forsiden nå