En cowboy med hestekrefter

FILM: Kvinner, hjulhvin og japansk allsang - kjedelig bilfilm lagt til eksotiske Tokyo.

Saken oppdateres.

Mest av alt minner den tredje «Fast and the Furious»-filmen om en western. Både i språkbruk og symbolikk ligger denne filmen tett opptil cowboyfilmene fra 50-tallet, hvor logikken om at «denne byen er ikke stor nok for oss begge» knapt nok holder lenger når vi snakker om en av verdens største byer, men en klisjé som filmskaperne likevel bruker uten blygsel.

Det hele starter i USA, hvor unggutten Sean (Black) havner i trøbbel etter et gaterace som ender med kollisjon og ødeleggelse. Han settes på flyet til Tokyo på vei til sin militære, fraværende far. Men ganske snart er Sean igjen aktiv bak rattet, sporet an av flørtende dådyrblikk fra vakre Neela (Kelley) og hennes sjalu yakuza-kjæreste (Tee). I møtet mellom helt og skurk er det nesten så testosteronet flyter over, samtidig som noen forsøker overbevise oss om at filmen egentlig handler om ære, karakterstyrke og vilje til å fullføre det man har begynt. Det kalles dårlig unnskyldning for å lage en bilfilm, verken mer eller mindre.





Som filmens tittel indikerer er det «sladding» (drifting) det handler mest om her, racing med topptrimmede sportsbiler i trange garasjehus og øde fjellveier med livet som innsats. Disse sekvensene er for så vidt ok, men kameraet er kaotisk og den flittige bruken av dataeffekter ødelegger noe av den organiske følelsen en fet bilfilm kan skape. Legg til at klippingen er i overkant hektisk og utfallet av enhver situasjon gitt på forhånd, og du står tilbake med en godt under middels bra actionopplevelse.





Det øvrige innholdet er heller ikke spesielt spenstig. Tokyo er en fantastisk location for en film, men her kunne det meste ha vært innspilt i hvilken som helst annen storby, og bare i bruddstykker av scener får man inntrykk av hvor man er, selv om japanernes overraskende gode engelsk ødelegger siste rest av troverdighet. Skuespillet er tvers gjennom planking fra alle involverte, med et par av japanerne som de eneste unntakene, og spesielt Seans kompis Han (Kang) spilles med en viss empati.





Det er noe smått tragisk over filmer som er tuftet på lysten til å lage biljaktsekvenser mer enn lage en ekte film, slik som «Smokey and the Bandit» illustrerte til fulle i 1977. Sistnevnte klarte i det minste å underholde, takket være lettbent humor og en ikke altfor høytidelig gjeng foran og bak kamera.

«Tokyo Drift» er stort sett for «alvorlig» til at det blir underholdende, med en spøkefull gjesteopptreden av Vin Diesel som det unntaket fansen av serien sikkert vil elske.

For menigmann, det vil si alle som ikke er gærne etter bil, er dette en film for glemselen. Repriser av «Autofil» anbefales foran dette.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå