Hvis du er interessert i popmusikkens historie, er det umulig å komme utenom David Bowie. I perioden 1970 til 1980 laget han minst ti album som utgjør et enestående verk. Med en utvikling og evne til å speile og definere tidsånd som knapt noen andre i sjangeren har gjort så godt over så lang tid.

Spør du musikkinteresserte mennesker i 30-40-50-åra om Bowie-favoritt, har du det gående. Epoke og album rangert høyest vil sannsynligvis avhenge av når vedkommende ble født. Selv ble jeg truffet av «Scary Monsters»(1980) i formative år, med derpå følgende kjærlighet til de største skattene i katalogen, herfra til evigheten.

I 1984 skjedde det et alvorlig brudd mellom Bowie og meg, med den pinlige plata «Tonight», etterfulgt av ei enda verre. Siden har jeg tilhørt en voksende skare musikkelskere med begrepet «beste siden Scary Monsters» som en blanding av håp og klisjé i møte med musikalske livstegn fra 66-åringen.

Nå kan det se ut som om det har slått til. Denne uka gikk Bowies bejublede comebackalbum «The Next Day» rett inn på toppen av hitlistene i tolv land, på iTunes-listene i 60-land. En andreplass på albumlista i USA er det høyeste i karrieren.

Jeg husker overraskelsen og gleden da singelen «Where Are We Now?» uten forvarsel kom 8. januar. Det låt jo som god, gammel Bowie. Beste siden «Scary Monsters»? Britisk presse gikk av skaftet. The Telegraph skrev om «the most surprising, perfect and welcome comeback in rock history», etter å ha hørt singelen. Nå synes de fleste å være enige om at mannen har laget sitt beste album på lenge.

Natt & Dag hadde nylig en betimelig artikkel om musikkjournalistikkens historiske horisont. Utgangspunkt var VGs anmeldelse av ny BigBang-plate, begeistret anmeldt som bandets beste på lenge. Ved arkivsjekk påviste Natt & Dag at VG hadde brukte lignende ord om så å si samtlige av bandets foregående plater.

Det er ti år siden forrige gang David Bowie kom med plate, «Reality», en oppfølger til «Heathen» (2001) Tilbakeblikk på hva norsk presse skrev om de platene da de kom, kan til forveksling minne om omtalene av årets comeback.

«Bowie framstår som mer spontan, mer umiddelbar, mer rett på sak, mer fantasifull og mer forfriskende enn jeg kan huske å ha hørt han på fryktelig mange år», skrev Nordlys om 2003-plata, mens Adresseavisen fastslo at «Bowie leverer sitt beste album på svært, svært lenge». Meldingen fra VG var «Bowie gjør Bowie best». For ti år siden.

Om «Heathen» i 2001 var melodien den samme. «På alle måter klassisk Bowie, uten at han henfaller til platt nostalgi», skrev Dagens Næringsliv. Aftenposten hevdet det var «den beste Bowie-platen siden Scary Monsters», mens Dagbladet trillet femmer på terningen for Bowie: «I toppform».

Den store forskjellen fra 2003 er at David Bowie har ligget lavt i ti år og med det har bygget både mystikk og forventninger i en ellers PR-kåt bransje. Sist ga han til og med intervju til norske regionaviser og spilte i her i landet. Nå lar han plata tale, med retro-ikonisk omslag og utstilling på prestisjetungt museum i London, til å forsterke bildet av en legende å feire, for fortid som nåtid.

«The Next Day» er slett ikke dårlig. Etter ei drøy uke vil jeg likevel si at den ikke er så god som jeg skulle ønske den var. Derimot er det lenge siden han har vært så god til å selge drømmen og myten om gode, gamle Bowie.