Hvordan får du noe så banalt og utgjort som tannlegehumor til å bli hylendemorsomt? Hvordan gjør du en åpenbar betraktning om at vaskemaskiner bråker tilen vits som både er instinktivt gjenkjennelig, men samtidig får deg til å tenke«hvorfor tenke ikke jeg på det!»

Hadde jeg visst det, hadde jeg vært Norgesmesttjenende stand up-komiker Dagfinn Lyngbø. Men i mangel på talent, littkvalifisert gjetning: Når Lyngbø, etter en slapp åpning for løst bundet sammenav mer abstrakte betraktninger rundt lyd, løfter en forestilling med noe såenkelt som en tannlegesketsj, handler det ikke om bitende sarkasme,samfunnskritikk, dobbeltironi eller det konkrete innholdet i sketsjen for densaks skyld.

Det handler om rytmen, trykkene og rykkene i både stemmen ogkroppen til Lyngbø. En fintfølelse som gjør at man nesten ikke blir overrasketnår Lyngbø etter hvert også begynner å demonstrere sine musikalske ferdigheter.

Humoropptur

Til tross for at han erkongen på humorhaugen, vokser Lyngbø fortsatt som komiker. Fra «Ka e vitsen» til«Evolusjon» kvittet han seg med de verste «hva er greia med...»-faktene og gashowet en klarere retning.

Fra «Evolusjon» til «Stereo» har han plukket oppenda flere av komikkens instrumenter, samt gitar, kontrabass og trommer.Parodiene sitter godt nok til at han slipper å ty til billige triks som åannonsere dem på forhånd, og isteden kan gli sømløst mellom dem. Stemmebrukenlevner ingen tvil om hvorfor mannen er ettertraktet til filmer der «allesnakker norsk», et talent han også bruker til å dekonstruere radioverter på enlattervekkende måte. En rekke dårlig ordspill satt til lyden og rytmen av jazz,med Lyngbø på kontrabass, er som tatt ut av boka til Bill Bailey.

Og til trossfor at alt føles regissert ned til trykket på hver konsonant klarer Lyngbø avog til å fri seg fra rytmen og reagere på publikums reaksjoner. Det er ikkevoldsomme improvisasjonskunster, men det viser et register som til sammen blirimponerende omfattende.

Lyden av en hånd som klapper

Det kræsjer ordentlig et par ganger. Tenåringsjente-med-kassegitar-parodien erbom på åpent mål, (kanskje nettopp fordi målet er så åpent) og Bergensbølge-parodienpå Vaular og Nilsen og gjengen er myntet på et annet publikum, i tillegg til ådrukne i dårlig volumkontroll.

Og den kanskje mest gjennomgående kritikken motLyngbø er at det blir vel trygt og enkelt. Det sparkes sjelden hardt, i tryggeretninger og uten kontroverser. Det går mest i korps og ten-sing. Det nærmeste vikommer kanten er en spøk om en buttplug og samfunnskritikken går ikke lengerenn et underforstått poeng om at politiet kanskje gjør mer skade enn gagn nårde advarer unger mot narkotika.

Men så, mot slutten av forestillingen, godtinne den trygge, snille humoren, trer han over i vårt samfunns største tabu:døden. Ikke som den første, men med nok talent, fingerspissfølelse ogtilstedeværelse til at gåsehuden reiser seg og man ikke vet om man skal leeller gråte. Det lover godt for fortsettelsen.

Anmeldt av MARKUS TOBIASSEN