Året var 1970, og det var artig å gå på kino

Fjernsynet hadde inntatt alle hjem. Men det var minst like morsomt å dra til byen for å se film som før.

Trampeklapp på kino: «Når helten til slutt tok knekken på skurken, kunne et ungt og engasjert publikum svare med jubel og rungende applaus.» 

Saken oppdateres.


Filminteressen hadde siden stumfilmens barndom vært stor i Trondheim, og kinosalene rundt om i byen var godt besøkt. Selv det største lokalet, Sentrum kino, var ofte fylt til siste plass og gjenlød av latter og frydefulle, vekselvis skrekkslagne utbrudd og skrik. Når helten til slutt tok knekken på skurken, kunne et ungt og engasjert publikum svare med jubel og rungende applaus.


Den kommunale kinematografen hadde for lengst tatt over for de mange små private kinoene, som Kosmorama i Nordre gate 1. Men byen var likevel ikke helt fri for en privat og uavhengig kinodrift. Det sørget Trondheim Filmklubb for, med en aktiv virksomhet og et alternativt program. Klubben ble startet i 1960, og var i løpet av noen år blitt Norges største, med godt over 1000 medlemmer. I klubbens nye lokaler i Sandgata 31 satt de ledende krefter, en gruppe piperøykende arkitektstudenter, og pønsket ut årets videre program, med hovedvekt på 50-tallet og «Den franske bølge».


Filmklubben hadde startet sine visninger i Studentersamfundet og fortsatt med Sentrum kino som lokale for ukentlige visninger fra 1966. I tillegg til denne svære salen, der det var plass til nesten alle medlemmene på én gang, hadde filmklubben innredet en intimsal til rundt 30 personer i Sandgata. Der ble det hver onsdag kveld vist en noe smalere type film på klubbens egen 16 mm fremviser.


En gryende interesse for å lage film kunne også registreres. Ifølge Adresseavisens intervju med to av studentene i ledelsen, Hans Skotte og Helge Solberg, var målet å skaffe seg en 16 mm opptaker, noe økonomien foreløpig ikke tillot. Senere kunne det bli på tale å lage film etter «workshop-mønsteret», men inntil videre måtte klubben anse seg som «katalysator» for mulige filmskapere som skjulte seg i medlemsmassen. En planlagt smalfilmkonkurranse, det vil si i amatør-dimensjonen 8 mm på vårparten dette året kunne muligens avsløre noen talenter.


I nyoppsatte fargeglade bokhyller, under vegger tapetsert med filmplakater, hadde Trondheim Filmklubb et utvalg filmtidsskrifter, seks ulike blader i alt, på norsk, svensk, engelsk og fransk, mens et amerikansk var i vente. Her kunne medlemmene lese alt om nye de nye filmene som var på markedet. Ifølge klubbens «free lancer medarbeider», Hans Skotte, var problemet at filmklubbene ikke hadde tilgang på filmer som ble vist kommersielt. Dermed måtte de lete andre steder for å oppfylle sin formålsparagraf om å vise gode filmer, og se disse i en filmhistorisk og kulturell sammenheng.


Reportasjen med de to filmentusiastene ble avsluttet med et overraskende utsagn om at filmklubbenes oppgave egentlig burde være å avvikle seg selv. «Dette sagt i den forstand at en skulle håpe at vi kunne påvirke filminstansene dithen, at det blir et åpent marked for den slags filmer som vi viser i klubber,» fortsatt ifølge den piperøykende frilanser, som sammen med sine kolleger hadde satt opp filmen «Savage Eye» som den neste – fjernt fra kommunens kommersielle repertoar.

Men i en ungdommelig, fullsatt ettermiddagsforestilling var den slags problemer ukjente. De frydet seg over Donald Ducks siste sprell og var såre fornøyd med den kommunale kinopolitikk.

På forsiden nå