Et stilig par i  hesblesende 24 timers kappløp for å redde verden fra undergang, i praktfulle kulisser i Firenze - koblet til strukturen i Dantes «Inferno», med Dantes dødsmaske og Botticelli og Vasaris malerkunst blant rekvisittene. Det må vel være stas?

Joda, Dan Browns første roman på fire år er i utgangspunktet et flott prosjekt. Millioner på millioner av lesere får sin dose spenning, samtidig som ganske sikkert blir nysgjerrige på et av verdenslitteraturens store verker, får kunnskap om byen Firenze og renessansens malerkunst - og skremmende innsikt i  et av nåtidens mest skremmende utfordringer for verdenssamfunnet: overbefolkning,

 Brown har helt sikkert de beste hensikter med å bringe et seriøst økologisk aspekt inn i sin eventyrverden, men dessverre kler ikke anstrøket av realisme hans litterære prosjekt. Boka har sine kvaliteter, men blir som helhet en uforløst smørje av kryssende interesser.

Denne bokas superskurk, som har tatt selvmord før bokas handling tar til, er professor Bertrand Zobrist - som i retrospektive glimt fremstilles som en klassisk Bond-skurk, den gale og bitre vitenskapsmannen som vil bevise sin genialitet ved å utrydde verden.

Mot ham står Browns helt, professor i symbologi  Robert Langdon som våkner opp sterkt skadet på sykehuset med hukommelsestap, ute av stand til å skjønne hvorfor han er i Italia - og hvorfor alle, inkludert det amerikanske konsulatet og den italienske hæren, ønsker å drepe ham.

 Heldigvis har han unge vakre  Sienna, med IQ på over 200,  ved sin side. I de rundt 24 timene handlingen varer er de - med noen særdeles viktige unntak - side om side  på rømmen fra mektige fiender og på jakt etter en mening med det som skjer.

Det mangler ikke på action, alltid i eller rundt historiske bygninger. Dem er det nok av i Firenze, og handlingen skrider fremover i formelen ett skritt frem og to tilbake. «Inferno» er som én del Hardyguttene og to deler Umberto Eco. For hver banale actionscene får  vi våre tilmålte doser historiske eller kunsthistoriske forelesninger. Og hver gang Robert Langdon er trengt inn i et hjørne med motstandere på alle kanter, finner han en hemmelig gang som leder ut av knipa - omtrent som sin akademiske kollega Indiana Jones.

I tillegg til hovedhandlingen i Firenze er vi også innom Venezia og Istanbul, med nye doser historiske faktaopplysninger krydret med actionscener i historiske kulisser.

Brown har en skjematisk oppbygging av handlingen der de sentrale punkt i slutten av hvert kapittel blir rekapitulert i starten av det neste. Det er sikkert veloverveid, men irriterende for mer enn denne leser, vil jeg tro.

Browns prosa er ikke gyllen vare, og en tilsynelatende hastverkspreget oversettelse hjelper ikke. Klumsete formuleringer florerer:  "Sienna skvatt av ren overraskelse", "... " en stemme som var helt frynset av sterke følelser" og "hun hørtes oppriktig ivrig ut". En detalj på side 339  viser at det har gått fort for seg under oversettelsen, men her kan jeg ikke være mer konkret uten å  røpe en av bokas spennings-twister.

Og gode spenningspoeng finnes absolutt. «Inferno» har sin dose elegante finesser, og Brown kødder verken med Dante, eller kunst-  og arkitektur-historien. Du mister ikke lysten av å dra til Firenze når du leser «Inferno». Men du kan bli mett av banale, repetitive actionscener og forvirret av et uforløst politisk budskap.