Bjertnæs viser seg inkognito

Det mangler ikke på intellektuelle utlegninger av Sverre Koren Bjertnæs' prosjekt som bildekunstner. Skjær igjennom og se selv. Hans utstilling «Inkognito» åpner i Trondheim Kunstmuseum i morgen.

Saken oppdateres.

«Digteren er et foranskudt Lyn». Noe i den retning sa Henrik Wergeland, og det summerer liksom opp den romantiske kunstnermyten. Kunstneren som ser alt klarere og tidligere enn alle oss andre, hvis han bare har det vondt nok. Og han - for det var en han - må betale for det med å være fattig, sulten og frossen. Det borgerlige publikum fryser på ryggen, vemmes og fascineres på én gang. Kunstneren lider for oss, så vi kan få en ekte kunstopplevelse! Er det sånn?

Inkognito

Sverre Koren Bjertnæs svarer ikke, men har et smil i øyekroken når han snakker om utstillingen, som har han arbeidet med i to år. Han er glad for å stille ut i hjembyen og synes bildene kommer til sin rett i Kunstmuseets lokaler. Bjertnæs utforsker kunstnermytene, kunstneridentiteten og identitet i det hele tatt. Leker med å skape samspill mellom bildene, seg selv som kunstner, oss som publikum. Understreker at flyktigheten rundt oss tvinger oss til å skape vår egen identitet, igjen og igjen. At utstillingen heter «Inkognito» er ingen tilfeldighet.



- Dette er ingen kritisk innfallsvinkel til mytestoffet og våre moderne ikoner. Jeg er mer opptatt av fascinasjonen vi har for det, sier Sverre Koren Bjertnæs. - Her er det både ironi, lek og alvor.

Da han var tidlig i tenårene, møtte Bjertnæs Odd Nerdrum og ble senere elev av ham.

- For å finne min egen vei derfra måtte jeg begynne på scratch, sier han, og viser til bildene i den første salen på utstillingen: Nyanser av grått med sparsomt bruk av rødt. Det ble figurativt, det ble kontroversielt, og det ble et utfordrende «hvem er jeg» fra modellen - og fra kunstneren, og et «hvem er du» rettet til publikum.

Bjertnæs med venner

Med seg i Trondheim Kunstforening har Bjertnæs venner fra Nederland, der han har bodd i et og et halvt år. Emo Verkerk, som viser sine underfundige, tilforlatelige skulpturer i to egne rom i Kunstmuseet, og to sound artists, italienske Davide Di Saro og kanadiske Kristy Trinier.



- De bringer inn nye dimensjoner i tillegg til maleriene, selv om maleriet ikke er så flatt som det kan se ut til. Går du innpå det, så forteller det jo hele historien om hvordan det er laget. Men lyden er veldig viktig i utstillingen, den er med på å lage et rom rundt bildene, forklarer Bjertnæs.

- Generasjonene før meg sto i atelieret og malte det individuelle, mens mange av dagens bildekunstnere opplever maleriet som utdatert og ubrukelig. Jeg forsøker å relatere bildene til det sosiale og politiske, og et publikum som deltar. Iallfall håper jeg at de opplever det sånn, sier Sverre Koren Bjertnæs, som etter tolv år borte fra Trondheim står på spranget til å flytte tilbake.

Moderne ikoner: Bildene av Jack Kerouac, Francis Bacon, Edgar Allan Poe, Kurt Cobain kan bare ses i ultrafiolett lys, maken til det som brukes på offentlige toaletter, for å hindre publikum i å se sine egne blodårer og sette et skudd. Åtte hvite vinylplater inneholder utstillingens lydspor. Unge gutters identitetssøken: «Rune Red, Tor Olav, Kenta, Dennis, Nader, Rune, Henrik, Kirupa, Daniel og Shahab». Sverre Koren Bjertnæs har tatt med noen bilder fra debututstillingen i 2000 og etterpå, da han fikk stor oppmerksomhet rundt sine bilder av jenter og gutter i tidlig pubertet.
 
På forsiden nå