Film i Norge er lavkultur: Adresseavisens filmanmelder Terje Eidsvåg mener Norge som kulturnasjon har en skremmende liten forståelse for å utvikle filmkultur. Foto: KIM NYGÅRD

Med unntak av vekst i støtten til produksjon av norsk spillefilm på 2000-tallet og en virkningsfull, men skandaløst sen etablering av norsk filmskole i 1997, har ikke nasjonen mye å slå seg på brystet for når det gjelder kulturpolitikk og film. Tvert imot, har film og kino gjennom 100 år i Norge vært sett som en lavere form for underholdning, en kulturpolitisk melkeku for mer høyverdig kultur, som teater og bildekunst.

Tirsdag er det landsmøte i Film & Kino, en bransjeorganisasjon for norske kinoer og videobransjen. På grunn av drastisk nedgang i inntektsstrømmen som finansierer mye av organisasjonen, ligger det an til dramatiske kutt på flere områder. Støtten for drift av cinematek utenfor Oslo faller bort fra 2014. Cinemateket i Stavanger er alt nedlagt. Støtten til norske filmfestivaler halveres. Støtte til import av kvalitetsfilm og barnefilm på kino og dvd kuttes kraftig. For å nevne noe.

I større grad enn de fleste kulturuttrykk lever filmen i spennet mellom kommers, kultur og kunst. Det har gjort at norske politikere gjennom 100 år gjerne har fraskrevet seg ansvar for kulturpolitikk på feltet. Midlene til filmformidling har kommet fra avgift av salg av video- og dvd. Synkende dvd-salg og mer elektronisk distribusjon, har gitt kraftig fall i inntektene til Film & Kino, fra 95 millioner kroner i 2007 til prognose på 52 millioner neste år.

Enn om støtten til norske symfoniorkestre hadde vært avhengig av cd-salg? Så langt ser det ikke ut som om kulturdepartementet er innstilt på å ta kulturpolitisk ansvar for å tilpasse politikken på området. Statssekretær Mina Gerhardsen har uttalt at det ikke nødvendigvis trengs Cinematek for å formidle filmarv i en digital tid, at bortfall i midler til formidling av filmkultur neppe vil bli kompensert.

Dermed er vi tilbake til der norske politikere var i filmens barndom. I sin bok «Det store tivoli»(1967) skriver Sigurd Evensmo om hvordan inntektene fra kino i Norge i mye mindre grad enn i nabolandene ble brukt til å bygge en filmnasjon og en filmkultur. I stedet gikk mye av pengene til kommunene som eide kinoene. I 1921 ble det til og med innført en såkalt «luksusskatt» på kinobilletter, direkte til staten. Den ga ca. 15 millioner kroner i inntekter i perioden 1920–30.

Da kino og film var den største folkeforlystelsen her til lands, ble inntektene brukt til blant annet å finansiere teater, Munch-museet og Vigelandsparken. Da kulturbyråd for Venstre i Oslo, Hallstein Bjercke nylig tok til orde for å selge byens kino for bl.a. å finansiere et nytt Munch-museum, var han neppe klar over hvordan han sluttet en mørk sirkel i norske politikeres manglende evne og vilje til å se på film og kino som kultur.

I anledning 100-årsjubileet til norsk film, kåret tidsskriftet Rushprint tidens beste norske filmer i 2011. Åttendeplassen på lista gikk til Arne Skouens kanskje beste film, «Kalde Spor».(1962) Den er det i dag ikke mulig å kjøpe på dvd i Norge. Derimot er en britisk krimserie med samme tittel bredt tilgjengelig. Filmen kan lastes ned fra Filmarkivet for 39 kroner, men den gjør seg sant å si dårlig på pc-skjermen.

En nyere norsk klassiker, Bent Hamers gjennombruddsfilm «Eggs» fra 1995 er verken tilgjengelig digitalt eller på dvd. Er det mulig å tenke seg at hovedverk av landets største forfattere ikke er mulig å kjøpe eller låne for publikum? Sånn er det med film i Norge. Fra neste uke av tyder alt på at det kommer til å bli mye verre. Bak festtalene om å bli en filmnasjon, er det skremmende liten forståelse for å utvikle filmkultur.

terje.eidsvaag@adresseavisen.no

PC neste?: Kulturdepartementetes utspill om at norsk filmarv kan sees på pc i stedet for Cinematek imponerer ikke vår kommentator, som prøvde med Toralf Maurstad i «Kalde Spor». En av tidenes beste norske filmer er nemlig ikke tilgjengelig på dvd.