Ove er 59 år, har vært lojal Saab-kjører hele livet, er fratatt vervet som borettslagsformann, men går fortsatt på inspeksjonstur hver morgen for å sjekke at alt går rett for seg. Han hater menn i hvit skjorte som kjører japanske biler, folk som ikke kan rygge med tilhenger og folk som ikke følger vedtatte regler. Han liker sine rutiner og misliker forandring. Han liker kjøtt med potet og saus, ikke ris med safran.

Da jeg hadde lest rundt 20 sider av «En mann med navn Ove» hadde jeg ledd mye og godt, men lurte samtidig på hvordan Backman skulle klarte å holde oppmerksomheten min i ytterligere 300 sider. For det jeg hadde lest var vel strengt tatt en utvidet petit, med raljeringer om en firkantet mann med rabiate tilbøyeligheter.

Men Backman hadde absolutt mer på lager. Gradvis blir vi kjent med Ove og hans forhistorie, vi blir glad i mannen. Boka er like mye en hyllest til som en raljering med menn av en generasjon og et sinnelag som tilsier at ord betyr ingen ting, handling alt. Menn som går ut i garasjen og rydder i verktøykassa når kona begynner å snakke om følelser. Men han er også en mann av hundre prosent integritet og som aldri svikter når det gjelder.

Ove kjørte alltid Saab, nabo og erkerival Rune kjørte Volvo. Det var i for seg komplisert nok, men en lang periode var det likevel de to mot resten av verden. Men så skjedde «statskuppet», Rune tok over som formann i borettslaget – og så kjøpte han seg BMW. BMW! En klassisk nabofeide var et faktum.

Men det var lenge siden. Når nåtidshandlingen i «En mann ved navn Ove» starter, er Ove enkemann og Rune sliter med alzheimer. Ove har ikke noe å leve for uten sitt livs kjærlighet Sonja. Han skal ende sitt liv for egen hånd.

I dagene som følger prøver han selvmord på mange måter. I ren slapstick-stil mislykkes han like grundig hver gang, samtidig som han svært mot sin vilje involveres i andres problemer i borettslaget. Samtidig som vi følger Oves liv i de dagene nåtidshandlingen foregår, får vi innsikt i livets utfordringer fra gutt til mann. Vi skjønner hans handlingsmønster, vi skjønner hans raseri. Respekten stiger gjennom hele boka, både for Ove og hans kloke avdøde kone.

32 år gamle Fredrik Backman bruker kjente triks i sin fortelling. Vi skjønner hvor det bærer når han plasserer en såret skogskatt ved inngangsdøren til kattehater Ove, vi skjønner utgangen når fremmedskeptiker Ove blir utsatt fra stadig mas fra den gravide iranske nabokonen Parvaneh.

«En mann med navn Ove» er en feelgoodroman som garantert vil finne et stort publikum også i Norge. Den er en sjarmbombe full av sære, kantete personligheter, spreke episoder, storstilte konfrontasjoner og rørende forsoninger. Den såre klangbunnen og dype menneskeligheten i boka gjør den til mye mer enn overfladisk moro.

Det er en klok bok Backman har skrevet. Det er en roman om grunnleggende og situasjonsbestemte kjønnsroller og om hva «den nye tid» innebærer, om hva vi har mistet og hva vi har fått.