Det ser ikke så stilig ut fra Kjøpmannsgata, men kommer seg man først inn på Bakgården Spiseri og Bar, åpenbarer et temmelig friskt, åpent og behagelig lokale seg.

Her blir du møtt i døra og sikkert geleidet til bordet ditt, om du ikke foretrekker å sitte utendørs. To glass tørr sherry, oliven, oster og skinker kommer raskt på bordet etter servitørens anbefaling, og plutselig sitter vi der og mesker oss med kjøtt av uant kvalitet.

Imponerende kjøtt

–Dette er ganske fantastisk, sier anmelderkollega Mats etter hvert.

En tolvmåneders serranoskinke, med stor fettrand, som smaker enormt mye mer enn serranoen stadig flere supermarkeder fører til lavpris. Den trumfes likevel av iberico-skinke (jámon ibérico de bellota) lagret i 48 måneder, som er latterlig rik på smak. Vi får også speket storfekjøtt, hengt i ca. 38 måneder, som er tyngre i smaken, mer modent på en måte, og alt går perfekt til sherryen av typen La Gitana Manzanilla En Rama (75,- for glass, koster 164,- for flaske på Polet).

–Hvordan skal de følge opp dette, undrer jeg. Ostene som har kommet er gode de, selv om de ikke er i samme liga. Tolv måneders manchego, vellagret urteost fra Gålevolden gård i Røros og grotteost fra Hitra.

–Joda, godt. Men de slår ikke skinkene, fastslår Mats.

Grøtete saus, vassen tomat

Dette var bare starten. Vi sikter oss inn på «Kveldsmeny 4», en tapasmeny med sjøfokus og mye lokale råvarer, som dessverre ikke holder helt hva den lover. Blåskjellene har lite mat, grunnet sesongen, men verre er at kokosmelksausen er tykk som grøt. Den er god, bevares, med en fin dæsj frisk lime, men konsistensen fungerer på ingen måte for oss.

–Og tomatsalaten er iskald, med lite smak, og en smule dvask, beklager jeg, men servitøren hevder alt er som det skal være.

–Det er strengt tatt veldig underlig, sier Mats etterpå.

Sjøkrepshalen er liten og overstekt, så det nesten ikke er saftighet igjen. Samme med tunfiskbitene med pepperotkrem. En god ide, med gode grunnsmaker, men utførelsen svikter, så fisken er grå og tørr tvers gjennom, og svidd her og der.

Kamskjell og trøffel

Men tilbake til det positive. Kamskjell med trøffelnage er en virkelig vinner. Vi er litt uenige om skjellene er for lite stekt eller ei, men sausen er stor. Nage, en slags kraft, tilsatt et hint av trøffelaroma, trolig trøffelolje, er veldig delikat. Marinert, fet sardin med finhakket chili og sitron, er bare godt. Og klippfiskbollene har en fin, sprø overflate, og god, ren klippfisksmak på innsiden. Til alt dette har vi drukket en fint utviklet hvitvin av typen Vina Tondonia Reserva 1996 (690,- for flaske, 264,90 for flaske på polet). En dyrere vin enn vi pleier å gå for, men vi falt for den entusiastiske servitørens presentasjon og anbefaling, og fikk en nesten litt nøtteaktig hvitvin som var vel verdt pengene. Prispåslaget kunne da også vært verre.

–Men klarer vi dessert etter alt dette, undrer jeg.

Kan bli utmerket

Joda. Creme Catalana, en spansk slekt-ning av den franske creme brulee, med appelsin-, vanilje og kardemommesmak, er en frisk og hyggelig fortsettelse av måltidet. Sjokoladeterrinen Mats prøver seg på, er tyngre, og ikke fullt så vellykket. Hvit sjokolade og melkesjokolade i bunn fungerer.

–Men det øverste laget er veldig hardt og mislykket. Sjokoladen klumper seg. Sitrongraniteen går derimot godt til desserten, sier Mats.

Men nå setter vi punktum. Med kaffe fra Kjeldsberg, til kaffegourmet Mats' skuffelse.

Vi har vært gjennom mye av menyen.

–Og noe har vært fantastisk. Noe har vært bra, men så har det vært noen kraftige feilskjær fra kjøkkenet også, oppsummerer jeg.

–Servicen har vært enorm, med gode vinanbefalinger. Synd ikke kjøkkenet fulgte ordentlig opp, sier Mats.

Vi enes om at Bakgården er et fint sted for oster, skinker og vin, men håper kjøkkenet konsentrerer seg hundre prosent på varmrettene også, fremover.