På scenen fire menn bak hvert sitt keyboard. På sletten kanskje 40 000 publikummere, alle med 3d-briller. Klassikerne rullet avgårde: «Trans Europe Express», «Autobahn», «Tour De France», «Vitamin», «Das Model», «Die Mensch Machine», «The Robots». Noen sunget på engelsk, noen på tysk. Det var stor stas.
Så kan en kanskje innvende at publikum tidvis var mer opptatt av å ta bilder av hverandre i 3d-brillene og å diskutere om det egentlig var særlig til forskjell om man hadde dem på eller ei. En kan si at det bare er et originalmedlem igjen i bandet, og at showet de presenterte søndag kveld var laget for mindre format enn hovedscenen på Roskilde. Kraftwerk i 3d er tidligere vist på Tate Modern i London,
Men altså: At noen ble mer opptatt av brillene enn musikken, understreker den grunnleggende fremmedgjortheten i Kraftwerks musikk. Og det var faktisk fullt brukbare og ganske fascinerende 3d-effekter gjennom konserten, men en måtte stå relativt nær scenen for å få dem med seg.
Ralf Hütter er eneste originalmedlem i Kraftwerk, men strengt tatt: Hvor viktig er det hvem som står oppe på scenen? Stones uten Keith Richards er vanskelig å tenke seg. Men med Kraftwerk er det musikken og innrammingen som er viktig, ikke hvem som står på scenen og later som de spiller. Det kunne vært Vidar Theisen som sto der bak et keyboard, det ville funket like bra.
Kraftwerk med sin kjølige, melodiøse computerbaserte musikk er sikkert en av pophistoriens ti mest innflytelsesrike artister. Kraftwerk handler om menneskets og det menneskeliges plass i en verden driftet av maskiner. De er ikke blitt mindre aktuelle med årene, og to timer i selskap med Kraftwerks robotmusikk var gjevt. At musikken hadde fått en tyngre groove enn de rytmisk lette originalversjonene var kledelig tidsriktig. Men det var mest stas da mørket hadde senket seg og multimedia-showet fikk full effekt.