Elvis Costellos første konsert i Trondheim startet som en triumfferd, slapp seg løs i mange retninger underveis og tok seg strålende inn med en finale som gjør at det samlet sett er vanskelig å se for seg at han kunne herjet så mye bedre i Borggården.

Han konsentrerte seg om materiale fra sitt første og siste knippe plater og lot det meste av 80- og hele 90-tallet ligge. 22 sanger på 90 minutter, inkludert syv coverversjoner ble en kraftpakke, hvor mye fungerte fortreffelig. Bare at par av de mest spretne, energiske sangene viste at det begynner å bli ganske lenge siden 1978.

Bandet han spiller med er strengt tatt The Attractions, bare at originalbassist Bruce Thomas er byttet ut med amerikanske Davey Faragher, som også begynner å bli veteran. Han har i år 20-årsjubileum for sin debut i Trondheim, da i bandet til John Hiatt på Skansen.

To av grunnene til at Costello på noen vis låter minst like bra som noen gang, er Steve Nieve og Pete Thomas. Tangentmann Nieve gyver friskt løs på gamle sanger, med lekne vrier som gjør at det ikke låter som «same procedure…». Pete Thomas er en no-nonsense-trommis av fineste slag, effektiv motsats til Nieves «mad professor»-tilnærming.

Om Costello har mistet litt av den frenestiske energien fra første del av karrieren, har han vokst stort som sanger, musikant og scenepersonlighet. Etter energisk start med en perlerekke fra 1978-80 innledningsvis, gjenskapte han 80-tallsperlen «Everyday I Write The Book» i forsterket soulmodus.

Gamle favoritter vekslet med sanger fra de fire siste platene. Noen av dem sto seg forbausende godt mot de gamle favorittene, særlig groove-orienterte «Bedlam» og mellomkrigstidsnovellen «Jimmies Standing In The Rain», som skinte sterkere fra scenen, sammen med gamle klassikere, enn på sine respektive plater.

I motsetning til mange artister med 30-40 år lange karrierer bak seg, høres det at Costello fortsatt er fan av musikk. Det kommer for eksempel til uttrykk i coverversjonene, med to strålende versjoner av sanger av hans gamle venn Nick Lowe og en overraskende, sjarmerende likefram versjon av lighterballaden til Prince, «Purple Rain».

At Johnny Cash-låta bare satt sånn passe, ble mer enn veid opp av en tett, intens versjon av Sam & Daves «I Can't Stand Up for Falling Down», bedre enn originalen. Konserten dabbet merkelig nok litt da den skulle nærme seg klimaks. 78-favorittene «Chelsea» og «Pump It Up» fikk liv i 50-åringene foran scenen, men de låt seigere enn bare godt var.

Heldigvis kom «I Want You» og feide tilløpene til skepsis av banen. Det intense pasjonsdramaet glødet fortsatt, og hans versjon av «What's So Funny 'Bout Peace Love & Understanding» er så lidenskaplig, medrivende rock'n roll med hjerte og sjel at finere punktum skal godt gjøres.