Kvinne på randen

Sjelden har en fantastisk prestasjon i hovedrollen hevet en ellers ujevn film til så store høyder som Cate Blanchett gjør med Woody Allens mest ambisiøse verk på lenge.

Saken oppdateres.

Woody Allen fyller 78 i desember, men fortsetter å lage film i et tempo som burde gjøre flere enn James Cameron misunnelig. Vi må tilbake til 1981 for å finne forrige år hvor han ikke regisserte og ferdigstilte en spillefilm. De siste ti åra har han hovedsaklig laget lette, underfundige filmer av varierende kvalitet. Gjerne lagt til Europa, med lekne «Midnight In Paris» (2011) som hans største kommersielle suksess i karrieren.

Derfor er det overraskende å møte «Blue Jasmine». Fordi Allen er tilbake i USA igjen, hovedsaklig i San Francisco, men med tilbakeblikk på hovedpersonens traumatiske fall fra maktens tinde i New York. Mest fordi filmen er et ambisiøst, tidvis briljant portrett av en kvinne på randen, som vi må mer enn 20 år tilbake i Allens katalog, til filmer som «Alice» (1990) og «Another Woman» (1988) for noe som kan minne om dette.

Cate Blanchett er i alle scenene og hever filmen til høyder resten av manus, ensemble og regi ikke er i nærheten av. Blanchett er en velfortjent feiret skuespiller med fem Oscar-nominasjoner og én pris. Hun har likevel knapt gjort bedre filmrolle enn selvopptatte, fasadebevisste, irriterende og fascinerende Jasmine.

Hun går fra sosietetsliv og selskapsdronning i metropolen til å bli pengeløs eks-kone til en hvitsnippforbryter. Hun faller stadig dypere, først til leilighet i Brooklyn (tenk det!), før hun ved filmens start må ta inn hos adoptivsøsteren som er ekspeditrise i San Francisco. «Blue Jasmine» er en slags tragikomisk finanskrise om en bortsjemt rik, livsstilspreget kvinne som av nød tvinges til å leve blant vanlige mennesker.

Woody Allen er ikke uventet mye bedre til å skildre de velståendes livslede enn frustrerte bilmakanikere, ekspeditører og bygningsarbeidere. Jevnlige tilbakeblikk på Jasmines liv i sus og dus, med Alec Baldwin som ektemann med lik i lasten, gir dynamikk til historie og fortellergrep. Likevel er det hovedsaklig Blanchetts intense karaktertegning i tittelrollen som gjør dette til en av Allens mest interessante filmer i nyere tid.

Som regissør har han aldri lagt skjul på sin beundring for Ingmar Bergman. Flere av 80- og 90-tallsfilmene til Allen kan minne om Bergman-pastisjer. Mens ensemblet rundt hovedpersonen virker som karakterer fra en typisk, teatralsk og middels Allen-komedie, gir Blanchetts tittelrolle assosiasjoner til John Cassavettes kvinneskikkelser. Selv ikke Gena Rowlands kunne gjort det bedre.

Et ensemble med den nye komistjernen Louis C.K. og den gamle Andrew Dice Clay, samt britiske Sally Hawkins forsterker inntrykket av at Woody Allen ikke prøver å gjenta seg selv. Det er mye «Blue Jasmine» ikke lykkes helt med, men den løftes og bæres av en hovedrolle og en skuespiller som gjør det lett å anbefale et kinobesøk for å se Cate Blanchett. I et hittil skuffende år for amerikansk film, er det nemlig tilløp til filmkunst å hente her.

Cate Blanchett gjør en av de beste filmrollene i karrieren i tittelrollen i Woody Allens «Blue Jasmine». 

Cate Blanchett gjør en av de beste filmrollene i karrieren i tittelrollen i Woody Allens «Blue Jasmine». 

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå