Nå 36 år gamle James Wan visste forhåpentligvis ikke hva han startet da han for ti år siden videreutviklet sin egen kortfilm «Saw» til en banebrytende spillefilm med samme tittel. «Saw»-filmene, hvor han som regissør bare skal ha ansvaret for den første, har gjort blodsprutende skrekkfilm med tortur som sentralt element til en egen undersjanger.

Sånn sett innebærer «The Conjuring», i likhet med fjorårets store skrekkfilmsuksess, «The Cabin In The Woods» en slags tilbakevending til 70-tallets amerikanske skrekkfilmbølge. Her utspiller dessuten historien seg i 1971. Filmen vinner stort på en lekker retrolook som er mer overbevisende enn i ukas norske og adskillig mindre skumle nostalgitripp «Mormor og de åtte ungene».

Til The Zombies' utsøkte «Time Of The Season» dras historien om familien Perron i gang. Foreldre, fem jenter og hund flytter til nytt hus på landet. Huset byr på merkelige hendelser som blir stadig mer uhyggelige. «The Conjuring» ser ut som en slags cocktail av et knippe av 70- og 80-tallets skrekkfilmer, fra «Exorcisten» til «Child's Play». Selv om filmens raffinerte grep glipper i andre del, har den noen kvaliteter verdt å rose.

For det første våger regissør Wan å etablere historie, mennesker og uhygge uten å rope filmatisk «bø!» for tidlig. For det andre nyter han godt av skuespillere som både fikser tidskoloritt og kan spille mer enn skremt eller dumdristig. Vera Farmiga, Patric Wilson og Lili Taylor gir filmen autoritet, tyngde og menneskelig drama få nyere amerikanske skrekkfilmer matcher.

«The Conjuring» lykkes dessuten bedre i å spille på autoritetsknepet og den forslitte frasen om «bygget på en sann historie» enn skrekkfilm flest. Wilson og Farmiga spiller demonekspertene Ed og Lorraine Warren, som er virkelige nok og tidligere har gitt materiale til flere amerikanske skrekkfilmer. I denne saken har et av barna i familien i det skumle huset på 70-tallet skrevet flere bøker om tildragelsene. Som mange skrekkfilmer lever ikke «The Conjuring» helt opp til oppspillet. Det er likevel godt å se en film i sjangeren som prøver spille på paranormal aktivitet uten å henfalle til slitte varianter av gjør-det-selv-film, ukontrollert effektbruk eller sadistisk vold. Om den ikke er helt god eller særlig original, så fungerer den ganske bra som skikkelig spøkelsesfilm.