På TV 2 lørdag kveld kan vi sjekke om det ble god TV - og det tipper jeg det blir. Ihvertfall var Hall Of Fame-seremonien på stell for oss som satt i salen tirsdag kveld. Rockheim og produsentene av showet håndterte den viktige balansegangen mellom verdighet og musikkbransjens løse jakke.

Rockheim har helt siden starten levd i spennet mellom offentlig velvilje og skepsis fra Oslo-basert media og musikkbransje. Hall of Fame-prosjektet har ikke vært noe unntak. Den første utdelingen for to år siden fikk ikke særlig nasjonal oppmerksomhet, og utdelingen var lukket for andre enn prisvinnernes familie og enkelte spesialinviterte gjester. Det var en flott, men nærmest hemmelig kveld - der alt foregikk innenfor Rockheims tykke murer. I fjor ble fem nye artister innlemmet, da med flere gjester i Palmehaven og Britannia Hall, og opptak av TV2. Det var mye mer støy og tjohei - og i overkant hektisk, trangt og kaotisk.

I år var antallet som skulle innlemmes nede i tre - og hver av dem fikk mer plass. Det gjorde de også rent fysisk, konferansesalen på Clarion Hotel er en fin ramme for kombinasjonen publikumsarrangement og tv-innspilling.

I avslappet programledelse av Hanne Krogh og med intelligent utplukkede samtalepartnere, fikk Anne Grete Preus, Lillebjørn Nilsen og Nora Brockstedt fortelle om sitt kunstneriske virke og sine møter med medmusikere og publikum. De fikk lov til å tenke i lange linjer, samtidig som samtalene sjelden ble tværet ut.

Alle de tre er fra Oslo, og hovedstaden fikk spille den fjerde hovedrollen i prisutdelingen. Helt logisk var det at rapperne med Don Martin og Vinni i spissen hyllet Lillebjørn Nilsen - og hans by. Visebølgen som startet på 60-tallet handlet (blant annet) om identitet og skildring av utøvernes nærmiljø. Det er en type engasjement som ikke er blitt tatt spesielt vare på av andre musikalske miljøer - før den norskspråklige hiphopen for alvor ble etablert på 90-tallet.

Alt hører sammen med alt, og linjene i norsk populærmusikkhistorie er viktig å få frem. Hver generasjon føler gjerne selv de har oppfunnet glamouren og trendbevisstheten i popmusikken. Men de som er rundt pensjonistalder og til dels vel så det nå, i sin tid var vel så mye til hipstere som de som definerer hva som er kult i 2013.

Du hørte det på dem når de snakker, at sjargongen sitter i og avslører tidsperioden de entret arenaen. Nora Brockstedt definerer alt som fungerer i forhold til om det «swinger» - Åse Kleveland konstaterer at Nora synger «sløyt».

Det har alltid bydd på store utfordringer å etablere seg som artist - det grunnleggende er til enhver tid er kombinasjonen talent, hardt arbeid og timing. Det er de ytre forutsetningene som varierer. Det er fascinerende å høre utøvere av forskjellige generasjoner beskrive sin artistiske oppvåkning. Mest rørende var det selvsagt å oppleve 90 år gamle Nora Brockstedt.

Hun er også den som best tydeliggjør at Rockheim og Hall Of Fame har relevans. Det var nå, ikke om 20 år, jobben med systematisk dokumentasjon av popmusikkens rolle i Norge måtte begynne.

At Hall of Fame har funnet en fin form med sin blanding av samtale og musikalsk hyllest, betyr ikke at den ikke har noe å gå på. Blant annet må både tiden og andre elementer tas i bruk for å etablere utdelingen i folk bevissthet. Kanskje én vei å gå er å satse enda mer på musikken som fremføres. Når låtene i «Hver gang vi møtes» kan bli folkeeie, hvorfor ikke coverversjonene på Hall of Fame?

Tirsdag kveld sang Tuva Syvertsen (Preus' «Fryd» i en kraftfull versjon som overgår originalen), Eva & The Heartmaker (Brockstedts «Voi Voi» i kreativ mix med gitarriffet fra Blondies «Call Me») og Vinni og Don Martin (Lillebjørns «Se deg aldri tilbake» i kraftig utvidet utgave). Versjonene var såpass spenstige og bra at de burde kunne få et lengre liv. Spørsmålet er, finner folk dem om de sjekker I-Tunes etter endt Hall Of Fame på Tv 2 lørdag?