Denne uka starter høstsesongen på de norske tv-kanalene for alvor, eller for underholdning, er det vel mer presist å uttrykke det. Etter at valget har overdøvd det meste, ser det nå ut som om vi går inn i en ny sesong hvor standupkomikere, politikere, musikere, filmskapere og forfattere, samt en og annen idrettsutøver skal samles i stoler og sittegrupper for å snakke om sin siste forestilling, prestasjon eller utgivelse hos Skavlan, Lindmo, Thomas og Harald og de andre.

Talkshow ser ut til å være det mest nærliggende svaret på de fleste satsinger på aktualitetsprogram, underholdning eller humor i norsk tv. Talkshow er det i andre land også, også de vi liker å sammenligne oss med. Siden talkshow som konsept kom ganske sent til norske skjermer, ser det ut til å ha fått uforoldsmessig stor utbredelse i våre dager.

Det er «bare» 27 år siden norsk presse forventningsfylt skrev om det første talkshowet på norsk tv, «SenFredag» med Dan Børge Akerø på NRK i 1986. Siden har praten gått. Kritikken også. Alt etter premieren raste Aftenpostens Jan E. Hansen mot «en form for fjernsyn hvor programleder snakker hull i hjernen på såvel deltagere som publikum». Han fnøs over at en «oppkledt reporter» ble berømt for «å gjøre noe mye dårligere, som vi attpåtil tror er nytt» enn det Erik Bye, Rolf Kirkvaag og Kjell Arnljot Wiig gjorde i norsk fjernsyns første tiår.

Ylvis-brødrene er inne i tredje sesong med sitt show, «I kveld med Ylvis». Høydepunktene fra showene har vært noe av det morsomste og beste av underholdning på norsk tv de siste åra, som skjult kamera i snakkende heis eller i sketsjer og videoer hvorav høstens «The Fox» må være tidenes beste teaser for et norsk tv-show. Ikke rart mange samlet seg foran skjermen.

Til tross for tekniske problem i starten trakk de over en halv million til skjermen, derav nesten halvparten som så på tv i den viktigste målgruppen for kommersiell tv, de mellom 15 og 50. Noen av oss ble nok litt skuffet, fordi Bård og Vegard Ylvisåker brukte så mye av sendetiden på å gjøre noe de strengt tatt ikke er så veldig gode til: Å intervjue mennesker i tradisjonell talkshow-tv.

Deres prat med komikerkollega Pernille Sørensen ble omtrent så innforstått og halvinteressant som korte samtaler mellom programledere og gjester på på omtrent samme banehalvdel i Underholdnings- og Kjendis-Norge fort blir, enten programlederne heter Fredrik, Anne, Thomas eller Harald. Det er nok billigere å samle presumptivt morsomme og interessante mennesker i et talkshow enn å lage sketsjer eller reportasjepregede konsept. Når de fleste kanaler gjør noe av det samme, med mange av de samme gjestene, blir det ensformig å være seer.

Dagens Næringsliv rapporterte nylig at ingen av de mest populære programmene på de største norske kanalene i år og i fjor var norskutviklede ideer. Når såpass mye av ressursene brukes på gamle ideer eller norske tilpasninger av utenlandske konsept, blir det langt mellom nyskapningene. Forhåpentligvis kan suksessen til «The Fox» bidra til at det satses mer på annet enn prate-tv.

Hvis ikke kan høstens beste talkshow bli det som gjør litt narr av de andre. I sesongstarten på «Asbjørn Brekke show» klarte Espen Eckbo å gjøre Bård Tufte Johansen morsomt ukomfortabel. I en sjanger med lefling med gjester og pushing av produkter var det forfriskende å høre en norsk programleder stille følgende spørsmål til Carola: «Hvordan er det å bo i et land med så billig bacon?» Sånt får du ikke i Gullrekka.