Der hvor tonene dør

Deathprod, Ryan og Rockheim hyller det som var, og det som alltid vil være.

Helge Sten (t.h.) og Hans Magnus Ryan gjenskapte en av norsk musikkhistories mer betydningsfulle album på Rockheim.  

Saken oppdateres.

«Treetop Drive» har alltid eksistert i en litt merkelig mellomposisjon et sted mellom studioet og scenen – mellom komposisjon og fremførelse. Mens albumet i hovedsak består av et straks tyve år gammelt konsertopptak av Deathprod (Helge Sten) og Motorpsychos Hans Magnus Ryan – spilt inn på Kunstakademiet i Trondheim – bygger brorparten av disse komposisjonene på lyder dyrket fram gjennom måneder med arbeid i Stens studio. 

Og det er disse lydene som er det sentrale i Deathprods produksjon. Albumets – og kveldens – to første stykker består hovedsakelig av monumentale og repeterende droner som skyller over oss. Gigantiske toner som dras ut, går i oppløsning og forsvinner – for igjen å komme tilbake,  hele tiden med ørsmå forandringer. Stykkene er repetitive, men samtidig i konstant bevegelse. Maskinelle, men også organiske og vakre.

Mellom disse repeterende dronene er stillheten. En stillhet som oppleves enda mer øredøvende i et konsertlokale med andre mennesker. Det er en forventningsfull stillhet som råder, uten applaus før konserten eller mellom hvert enkelt stykke. Det er nærmest en foruroligende andaktsstemning som hviler over konsertsalen på Rockheim i kveld, noe som absolutt kler verket som framføres.

Døden oppleves nemlig som svært sentral i «Treetop Drive». De fleste av komposisjonene høres ut som maskinlyder fra en verden menneskene forlengst har forlatt. Når Ryans fiolin ikke lenger høres ut som et skrikende og rustent sagblad, bidrar den til ytterligere melankoli.  At dette attpåtil slår inn på det samme stykket som refererer «Mor Åses død» av Edvard Grieg, parallelt med at albumets eneste gjennkjennelig menneskelige stemme begynner å diskutere døden, er nok langt ifra tilfeldig.

Å se dette primært mennesketomme klanguniverset fremført, er kanskje det aller mest interessante med kveldens opptreden. Når Sten roper i en mikrofon hører vi utgangspunktet for lyden før den går gjennom maskineriet. Vi ser effektboksen som ved hvert tramp avgir en mørk bassdrone og vi ser akkordskiftene til Ryan. Vi ser mennesket i musikken, der det tidligere har syntes fullstendig fraværende.

Helt nært kommer vi imidlertid ikke, til det ligger nok en for stor del av lydbildet i det omfattende musikkarkeologiske arbeidet i forkant av konserten. Slik var nok også de performative elementene dømt til å havne litt i skyggen i kveld.

Effekten av å gå inn i et mørkt rom for å høre et stykke musikk fra start til slutt skal derimot ikke undervurderes. Det samme skal heller ikke verdien av å sette sentrale album i kontekst, i kveld gjort av professor Gunnar Iversen gjennom et lite foredrag samt en minidokumentar fra Helge Stens arkiv i regi av Rockheim. Og når avslutningen på «Towboat» nesten rister jekslene ut av kjeven på meg, er det lett å være fornøyd med kvelden.

Også er det noe med å endelig få oppleve dette verket i fellesskap med andre, slik det opprinnelig ble framført, og ikke minst få applaudert menneskene bak. Slik ble dette også en kledelig hyllest til et album som har hatt stor betydning for mange, og som nok også vil ha det i uoverskuelig framtid.

På forsiden nå