Drømmekveld i Dokkhuset

Folkemusikk-guru Frode Fjellheim hadde samlet et stjernelag av musikere i Dokkhuset lørdag kveld. Og for et møte vi fikk!

Frode Fjellheim leverte i Dokkhuset lørdag kveld. 

Saken oppdateres.

Jazz, pop og ur-joik smeltet sammen til en herlig masse når Frode Fjellheim og hans «dream team», inntok scenen under avslutningskonserten av Trondheim folkemusikkfestival Transform, lørdag kveld. 

Frode Fjellheim (synth, vokal) og Snorre Bjerck (perkusjon) er som et musikalsk ektepar å regne. I over 20 år har de bokstavelig talt funnet tonen seg i mellom, blant annet gjennom folkemusikkbandet Transjoik, og utviklet en helt særegen sound som biter seg fast fra første tone.

Men han var langt ifra alene om å bidra til denne musikalske opplevelsen. Fjellheims «dream team», bestående av noen av våre fremste jazz, folkemusikk- og improvisasjonsmusikere,  satte standaren allerede fra første tone. Det begynner funky, med drivende rytmer. Fjellheims rustne og dype, hese vokal kommer inn, og minner ikke lite om legender som Leonard Cohen og Tom Waitz der han presser fram vokalen over et herlig teppe av pulserende perkusjon og bass.

Musikken når toppen med Fjellheims improjoik som herlig suppleres av Anneli Dreckers nydelige vokal. Dreckers stemmekontroll er noe utenom det vanlige, og det er en fryd å høre hvordan hun går fra den laveste hvisking til store, fargerike klangbilder.

Frode Fjellheim kommuniserer ikke bare musikalsk med publikum. Mellom flere av låtene forteller han korte, og ganske humoristiske historier, som får publikum til mer enn å trekke på smilebåndet.

«Baalka»,  har Fjellheim «stjålet fra et band som heter Transjoik», forteller han lett humrende.

Det er noe helt unikt med Frode Fjellheim. Utvilsomt en mester med tangenter, men det er måten han bruker stemmen på som virkelig gjør inntrykk. Han er en joiker av ypperste klasse,og når han lar stemmen få fri utfoldelese, er det bare å lukke øynene. Det er så inderlig vakkert, og samtidig vanvittig tøft! Det er utrolig hvordan han går fra de store linjer til sin hviskende, heseblesende uttrykk. Det er rett og slett heftig å høre på denne mannen, som så til de grader får støtte av sine medmusikanter.

Et av konsertens desiderte høydepunkt er det Hildegunn Øiseth som leverer. Hennes «Never again» er proppet full av små musikalske detaljer, uten at det på noen som helst måte blir for mye. Selv er Øiseth ledende på bukkehorn (!)- Hun liker å spille på døde dyr, sier Fjellheim ironisk.

Og det gjør hun med en interpretasjon og formidling som nærmest setter publikum ute av spill. På slutten får vi servert en «kamp» mellom bukkehornet og den svenske saksofonisten Jonas Knutsson, som gjør at publikum roper for full hals av begeistring.

Bassgitarist Mattis Kleppen er nok et et unikum, og det er ikke mange som gjør det Kleppen gjør. Han blander afrikanske rytmer med norsk folkemusikk og krydrer det med en ørliten dose av amerikansk blues. Resultat? Frekt og herlig frigjørende!

Snorre Bjerck blir heller ikke glemt. Perkusjonistens «it love», fra plata «My love», beviser nok engang Bjercks og Fjellheims unike samspill, og når musikerne oser over av både selvtillit og glede på scenen, blir det moro å være publikummer, og det var det fra første til siste tone med Fjellheim og co lørdag kveld.

Et nydelig og energisk møte mellom samisk folkemusikk, kirkemusikk, jazz, pop og pulserende rytmer som tidvis tok pusten fra deg, som fikk deg til å reflektere, til å drømme, men også til å trampe med til groovy rytmer.


Anmeldt av Yngvil Bjellaanes

På forsiden nå