Jazz, pop og ur-joik smeltet sammen til en herlig masse nårFrode Fjellheim og hans «dream team», inntok scenen under avslutningskonsertenav Trondheim folkemusikkfestival Transform, lørdag kveld.

Frode Fjellheim (synth, vokal) og Snorre Bjerck (perkusjon)er som et musikalsk ektepar å regne. I over 20 år har de bokstavelig taltfunnet tonen seg i mellom, blant annet gjennom folkemusikkbandet Transjoik, ogutviklet en helt særegen sound som biter seg fast fra første tone.

Men han var langt ifra alene om å bidra til denne musikalskeopplevelsen. Fjellheims «dream team», bestående av noen av våre fremste jazz,folkemusikk- og improvisasjonsmusikere, satte standaren allerede fra første tone. Det begynner funky, meddrivende rytmer. Fjellheims rustne og dype, hese vokal kommer inn, og minnerikke lite om legender som Leonard Cohen og Tom Waitz der han presser framvokalen over et herlig teppe av pulserende perkusjon og bass.

Musikken når toppen med Fjellheims improjoik som herligsuppleres av Anneli Dreckers nydelige vokal. Dreckers stemmekontroll er noeutenom det vanlige, og det er en fryd å høre hvordan hun går fra den lavestehvisking til store, fargerike klangbilder.

Frode Fjellheim kommuniserer ikke bare musikalsk medpublikum. Mellom flere av låtene forteller han korte, og ganske humoristiskehistorier, som får publikum til mer enn å trekke på smilebåndet.

«Baalka»,  harFjellheim «stjålet fra et band som heter Transjoik», forteller han letthumrende.

Det er noe helt unikt med Frode Fjellheim. Utvilsomt enmester med tangenter, men det er måten han bruker stemmen på som virkelig gjørinntrykk. Han er en joiker av ypperste klasse,og når han lar stemmen få friutfoldelese, er det bare å lukke øynene. Det er så inderlig vakkert, ogsamtidig vanvittig tøft! Det er utrolig hvordan han går fra de store linjer tilsin hviskende, heseblesende uttrykk. Det er rett og slett heftig å høre pådenne mannen, som så til de grader får støtte av sine medmusikanter.

Et av konsertens desiderte høydepunkt er det HildegunnØiseth som leverer. Hennes «Never again» er proppet full av små musikalskedetaljer, uten at det på noen som helst måte blir for mye. Selv er Øisethledende på bukkehorn (!)- Hun liker å spille på døde dyr, sier Fjellheimironisk.

Og det gjør hun med en interpretasjon og formidling somnærmest setter publikum ute av spill. På slutten får vi servert en «kamp»mellom bukkehornet og den svenske saksofonisten Jonas Knutsson, som gjør atpublikum roper for full hals av begeistring.

Bassgitarist Mattis Kleppen er nok et et unikum, og det erikke mange som gjør det Kleppen gjør. Han blander afrikanske rytmer med norskfolkemusikk og krydrer det med en ørliten dose av amerikansk blues. Resultat?Frekt og herlig frigjørende!

Snorre Bjerck blir heller ikke glemt. Perkusjonistens «itlove», fra plata «My love», beviser nok engang Bjercks og Fjellheims unikesamspill, og når musikerne oser over av både selvtillit og glede på scenen,blir det moro å være publikummer, og det var det fra første til siste tone medFjellheim og co lørdag kveld.

Et nydelig og energisk møte mellom samisk folkemusikk,kirkemusikk, jazz, pop og pulserende rytmer som tidvis tok pusten fra deg, somfikk deg til å reflektere, til å drømme, men også til å trampe med til groovyrytmer.

Anmeldt av Yngvil Bjellaanes