Fram til i høst har 2013 vært et skuffende år for bred amerikansk film. Middels oppfølgere, uoppfinnsom 3D-film og påkostet action i verdensrommet med syltynne manus har gitt en rekke symptomer på Hollywood i krise. «Gravity» viser heldigvis at det fortsatt er mulig å lage storslått, dristig, visjonær film for et stort publikum uten å gå i opptråkkede spor eller å pøse på med effekter eller endimensjonale skurker.

Det kan diskuteres om «Gravity» er et mesterverk, men det er lenge mellom hver gang en amerikansk storfilm dyrker film som medium og fortellermåte så godt som Alfonso Cuaróns film om et amerikansk arbeidslag i rommet som blir rammet av et uhell med en russisk satellitt. En film i 3D med to mennesker tilsynelatende alene i verdensrommet det meste av handlingen, kan låte som svevende saker, men «Gravity» er en av de mest fysiske og sanselige filmene jeg har sett med handling fra verdensrommet. Det som er mesterlig, er hvordan filmen spiller på romfølelse og dynamikk, i bilder og lyd. Gjennom lange scener uten klipp i 3D utnytter filmen romfølelse bedre enn omtrent alle andre «brillefilmer». Fra Steven Prices murrende lydspor via countrymusikk og Ed Harris («Apollo 13») som stemmen fra Houston, til øredøvende stillhet, bygger lydsiden opp om en filmfortelling med stor F. Det nye lydanlegget i storsalen på Nova kler en film som framfor alt er en kinoopplevelse.

Ikke siden Stanley Kubricks «2001: A Space Odyssey» har jorda sett vakrere ut fra rommet. Noen vil innvende at det eksistensielle dramaet blir litt påklistret i «Gravity». Uten å røpe for mye om underliggende handling, vil jeg si meg uenig i det. Sandra Bullock og George Clooney er perfekt plassert i rollene. Han som en variant av tidligere kjekkasroller, hun i en hovedrolle som skiller seg fra alle andre i amerikansk film i år. Fordi det er så mye vi ikke får se eller vite.

For folk flest er meksikanske Alfonso Cuarón mest sett som mann bak den tredje og kanskje beste av Harry Potter-filmene. For filmelskere er roadmovien «Og mora di også» (2001) og sci-fi-thrilleren «Children Of Men» (2006) han mest interessante øyeblikk før dette. «Gravity», skrevet med sønnen og filmskaperen Jonás, er et kjærkomment motstykke til «fordummingen» av amerikansk storfilm i det siste.

Romfartseksperter har påpekt at noen av hendelsene i «Gravity» ikke hadde kunne skje i virkeligheten. Det gjør ikke filmen dårligere eller svakere i mine øyne. «Gravity» skaper et univers, og tar oss med på ferd med utsatte mennesker i bane rundt jorda. Der er filmens storhet. Selv om den presenteres som en space-thriller og funker som det også, er «Gravity» dypest sett en film om menneskelig sårbarhet.