Lyden av litteratur kan være mer enn lydbok. Stadig oftere, både internasjonalt og i Norge, kommer det romaner spekket med musikalske referanser. Mens en gammel nidfrase har vært å kalle musikkjournalister for mislykkede musikere, kan det virke som om stadig flere forfattere er tidligere musikkjournalister eller musikere.

At skjønnlitterære forfattere lar seg inspirere av populærmusikk eller bruker det aktivt i bøker er ikke noe nytt. Likevel virker det som om trenden har blitt kraftig forsterket siden Nick Hornbys braksuksess med «High Fidelity» i 1995. Siden har det vært en jevn strøm med bøker hvor fortrinnsvis unge menn eller mannlige forfattere bruker populærmusikk og platesamling i litteratur.

Selv om platesamling og rock i bøker oftest er en gutteting, er det ikke helt ensidig. En av fjorårets bedre amerikanske romaner på norsk, og siste års mest feirede roman fra musikkbransjen, er Jennifer Egans «Bølle på døra», eller «A Visit from the Goon Squad» som den het da den fikk Pulitzer-pris i 2011. Anne B. Ragdes roman om en kvinnelig musikkjournalist, «Nattønsket» (2009) er ikke blant hennes mest vellykkede, men den sørget for å bringe Maroon 5 og Morten Abel inn i norsk samtidslitteratur. Om det er en god ting, er en annen sak.

Det mest spesielle med høstens romaner av Frode Grytten, Tore Renberg og Jens M. Johansson er ikke at de skriver om eller gjør bruk av musikk, men måten de gjør det på, samt hva slags musikk de bruker. Forfattergenerasjonen(e) før dem har også skrevet om populærmusikk, med Lars Saabye Christensens «Beatles» som stjerneeksemplet. Kjartan Fløgstad har skrevet godt om The Band i roman, mens Jan Kjærstad har flettet rock inn i mange av sine bøker, blant andre Elvis Costello i «Jeg er brødrene Walker» (2008).

Tore Renberg har spilt aktivt på pop og rock i mange av sine bøker. I årets «Vi sees i morgen» trekker han veksler på strømmeteknologi, samtidig som han bruker spesialskrevet musikk til å profilere boka. En duett mellom Janove Ottesen og Christel Alsos med samme navn som boka, er ute på Itunes, Spotify og som video, omtrent slik musikk gjerne brukes til å lansere filmer.

Renberg har dessuten laget spillelister på Wimp til flere av personene i romanen. Jens M. Johansson har laget en spilleliste på Wimp med over 40 sanger til sin roman «Bryllup og begravelser». I den sterkt selvbiografiske romanen om et skilsmissebarns forhold til familien og verden, spiller musikk en sentral rolle i hovedpersonens bygging av identitet, fra farens platesamling med blant andre Frank Zappa til hans egen musikalske dannelse med The Alarm og Scritti Politti.

Enten man på forhånd har forhold til musikken i romanen til Johansson eller ikke, tjener både musikken og boka på samspill mellom ord og toner, under/etter lesing. At bøker trekker veksler på musikk, etter at film og musikk i årtier har dratt nytte av bøker, er ikke så rart. Faren er at det skal mye til for at boka framstår som best.

Hvordan Frode Gryttens nye roman «Brenn huset ned» vil arte seg for noen som ikke har hørt The Clash er vanskelig å si for noen av oss, men trippelalbumet «Sandinista (1980)» er nesten en forutsetning for fullt utbytte av boka. Romanens skildring av de fire medlemmene i bandet med utgangspunkt en legendarisk konsertserie i New York i 1981 er godt timet til ny remastret utgave av plata. Boka er også ebok og plata kan strømmes, til glede for dem som foretrekker digital tilgang til analoge forsøk på å gripe tapt tid.