Under huden på Breivik

Etter en så ensidig dårlig bok som Marit Christensens, er det en lise å lese Åsne Seierstads klokere, stødigere og bredere bok.

Flik av sannhet: Åsne Seierstad har skrevet en bok som – så langt det er mulig – bringer oss under huden på drapsmannen, mener vår anmelder. 

Saken oppdateres.

Undertittelen, «En fortelling om Norge», er ikke uvesentlig. For Seierstad spenner opp et stort og bredt teppe når hun skal fortelle om det som førte frem til terrorangrepet 22. juli og de konsekvenser det fikk for mange mennesker.

LES OGSÅ: Brevvekslet med Behring Breivik

Med flere underhistorier fører hun oss med bredde frem mot det skrekkelige som skjedde, fra den unge moren som en gang mer eller mindre unnsa seg den «klengete» Anders, en kald far som aldri hadde tid, møtet med en familie fra Lavangen som ble hardt rammet, unge og eldre innvandrere fra hovedstaden, politifolk som opplevde skrekkscenene på Utøya, hverdagsmennesker i sitt livs drama, politikere, men kanskje færrest av dem, hele spektret av mennesker som opplevde katastrofen.

Retrospektivt møter vi også taggermiljøet og «brunostene» som den unge Breivik «hang med», før han gjenskapte seg som FrpU-er med avlagte a-endelser, men ble heller da ingen suksess. Det var som i de utrygge oppvekstårene: Ingen ville egentlig ha ham.

Så satset han på salget av falske vitnemål, tjente sine første millioner, men sølte bort også dem, begynte på Fremskrittspartiets «broilerskole», men vinglet rundt, like ubefestet. Men han ville bli rik, og det kunne man aldri bli med Ap i førersetet, sverget han.

Men først og fremst hadde han en dypt tragisk barndom bak seg. I unge år gikk han som «pakke» mellom Fornebu og Paris der faren var diplomat, en unge mer eller mindre på legd, skriver Seierstad, men legger mindre skylden på faren, slik Marit Christensens bortimot eneste kilde - moren - ikke overraskende gjør. I denne boken blir hun mer en ubetydelighet.

LES OGSÅ: «Uverdig mellomting mellom venninnesamtaler og ubelagte påstander»

Dette er en bok som – så langt det er mulig – bringer oss under huden på drapsmannen, han som gang på gang omskapte seg selv, båret videre av et intenst hat mot nær sagt alt og alle, og ofte av et stort sett smilende ytre. Hvor kom det fra? Dette smilet og samtidig dette intenst destruktive hatet? Ut over hans forvirrede, ubegripelige «manifest» er vi ikke i nærheten av et svar.

«En dypt ensom mann, som etter forklaringene i retten, gikk inn i skallet sitt – og ble der», som en psykiater sa. «Gåten Brevik» blir værende– også etter denne boken. Men aldri har vi vært nærmere en flik av sannhet.

Anmeldt av JOHAN O. JENSEN

 
På forsiden nå