Et dusin stjerneskuespillere og Ridley Scott i registolen med Cormac McCarthys første filmmanus i hendene. Hva mer kunne man drømme om? Hva kunne vel gå galt? I «The Counselor» viser svaret på begge spørsmålene seg å være: ganske mye.
I tematikk og plot er filmen tilnærmet en ny «No Country for Old Men». Kofferten med narkotikapenger er blitt til en lastebil og rollelisten har blitt mer omfattende og prangende, men bak fasaden er likhetene slående. Den første synden fordømmer filmens hovedperson «advokaten» (Michael Fassbender) på samme måte som den gjorde Llewelyn Moss (Josh Brolin).
Og har du først trådd feil, finnes det ingen nødutgang, ingen fluktrute, ingen tilgivelse. Det vil bli blod.
Litteraturkritikeren Harold Bloom har kalt det McCharthys «apokalyptiske moralske dommer». Ingen slår oddsene (i «No Country for Old Men» best illustrert ved Anton Chigurhs mynt) og lever lykkelig alle sine dager. Alt rollefiguerene får er en lang vei å gå til et nærmest skjebnegitt utfall.
Med det som kunne blitt en ny Oscar-grossist felles av en elementær feil i startgropa og at filmen trekkes i alle retninger av et for stort rollegalleri. Startfeilen er at Scott bruker mer enn en halvtime på å få historien i gang, tilsynelatende mer interessert i å vise frem playobkarakterens (Javier Bardem) to geparder. Det skjer ingenting. Det finnes ingen nerve. Man føler ingen spenning.
Når filmen til slutt kaster loss er det allerede for sent; vi har forlatt skuta.
McCharty gjennkjennelige stil skaper likevel øyeblikk som slår luften ut av deg. På film som i bok maler han originale og innholdsmettede bilder (det passer også Scotts visuelle stil som hånd i hanske) som samtidig motsetter seg ethvert forsøk på enkel symboltolkning. Ofte er bildene bare bilder, og handlingen bare handling, men hvilke bilder og hvilken handling. Og da har man ennå ikke nevnt at McChartys største kraft ligger i dialogen.
De to gepardene er et godt eksempe på det visuelle. De vandrer rundt i de underligste scener, som magneter for øynene, men også som gåter – uten klare spor til lignelser eller metaforer. Eller Cameron Diaz som sort enke med gulltann, kanskje ikke filmens beste rolle, men den skriker etter forklaring og fortolkning og er på samme tid mest fascinerende i sin uforklarlighet. Problemet er at elementene blir for mange, stokkes feil og ikke introduseres raskt og presist nok. Man sitter igjen men en følelse av at alle de riktige bitene er der, men at noen har rotet bort bruksanvisningen.
Det blir derfor en trist kjenskjering som står igjen: Det er enormt med potensial i filmen, nesten alt uforløst.
Kanskje blir filmen nok et eksempel på en Scott-film som reddes med ny klipp («Blade Runner», «Kingdom of Heaven»). Det ville i så fall vært en ironisk tvist på en film som med blod og fortvilelse hamrer inn et budskap om at man ikke får mer enn én sjanse her i livet.
