Ståle Stil om pizzafyll og andre misforståelser:

Pizza-tull

Trodde du det var Ståle Gerhardsen alias Ståle Stil som hadde p-p-p-pizzafyll-reklamen? Feil.

Saken oppdateres.

- Jeg har faktisk hooka opp med den virkelige pizzafyll-duden, Eivind Eid, på nettfellesskapet Underskog. Han ville først ikke snakke om pizzafyllreklamen, men da jeg fortalte at jeg var Ståle Stiil, kom han på banen. Vi har en del å snakke om, sier Gerhardsen.

To år tidligere:

- Få se på de buttonsene der!!!

Kassamannen på Rema Lade setter øynene i mine tre bandbuttons - Lionheart Brothers, Quintrophenia og Kulta Beats. Han virker nesten sint.

- Hvor i helvete har du fått tak i dem??

- Fått dem av bandene, stotrer jeg fram, mens melk og brød lydig ledes bortover Reitans samlebånd.

Det er 2005 og på ansatte-skiltet til kassamannen står det Ståle Gerhardsen. Det gjør det også på visittkortet den unge mannen gir meg.

- Hvis du noen gang vil ha flere buttons eller trenger noe visuelt så må du heller ringe meg. Firmaet heter Pøbel. Se her!

Kassamannen åpner Rema-uniformen og viser fram ei skjorte med Pøbel-logoen på.

Jøss, for en fyr. Han kommer ikke til å sitte i den jobben der så lenge, tenkte jeg. Tilbake på kontoret fortalte jeg en kollega historien om den smilende kassamannen med en designer i magen og en telefonselgers pågåenhet.

- Åh. Du har møtt Ståle Gerhardsen. Det er han som var Ståle Stiil, vet du.

En uredd designer

- Jeg var kassadame i flere år for å ha noe å leve av. Men jeg jobbet hele tiden med design i det små. Jeg har gått mange bakveier og brukt bekjentskapsnettet og familien for å komme meg dit jeg er i dag, forteller Ståle.

Og dit han har kommet i dag er bydelskafeen Ramp. Der han sitter og legger ut om designfestivalen Varsko og den nye arbeidsplassen hans - det framgangsrike designbyrået Uredd på Svartlamoen. De to historiene henger sammen.

- Jeg møtte Uredd-gjengen på Varsko i fjor og det klikket veldig bra. Jeg digga arbeidene deres og vi snakket om at vi kunne samarbeide. Det endte med at jeg kjøpte meg inn i selskapet og ansatte meg selv, he he. Den lange oppspilte 27-åringen er en god historieforteller. Også har en god historie å fortelle, da.

- Måten jeg har kommet meg fram på er å legge veldig mye i veldig dårlig betalte jobber slik at jeg kan vise til det etterpå. Onkel-Stig spurte om jeg kunne lage invitasjoner til 40-årsdagen hans - også gjorde jeg det, men laget bordkort, og annen pynt i tillegg. Det endte med at jeg fikk restauranten der festen ble holdt som kunde i tre år. Og som kassadame på Rema skreik jeg meg til å lage profilen til en Midt-Norge-samling for alle ansatte i kjeden. Så hadde jeg Rema på cv-en også. Målet var hele tiden å få nok å vise til slik at jeg kunne jobbe med design på heltid.

Nå er målet nådd. Etter omveier som annonseselger og altmuligmann i gratisavisa Natt&Dag («Jeg satte en betingelse: Jeg måtte få designe Studentguiden. Det sa Natt&Dag ja til og den guiden ga meg jobb som lærer på MI»), selger og designer for Don’t Panic («et år med hardt arbeid for ingen penger») samt enkeltmannsforetaket Pøbel («Pøbel på en snill måte, epleslang - ikke påtenning av biler, skjønner?») ja, så synes den kronglete stien med ett så mye rettere.

- Jeg er ikke ferdig med å drømme og å leke, men nå er det Uredd som er rammen. Nå er det Uredd som skal ut på tur, forklarer han.

Ståle Stiil det e ingen tvil

Lenge før både Rema, Svartlamoen og Pøbel var det Ståle Stiil som var det sterkeste merkenavnet tilknyttet unge Gerhardsen.

- Så du vil snakke om det, ja, sier designeren, en smule skeptisk.

- Ja, så kan du jo dementere p-p-p-pizzafyll-reklamen som alle tror er med Ståle Stiil.

- Jeg har sluttet med å dementere den, hæ hæ. Jeg har faktisk hooka opp med den virkelige pizzafyll-duden, Eivind Eid, på nettfellesskapet Underskog. Han ville først ikke snakke om pizzafyllreklamen, men da jeg fortalte at jeg var Ståle Stiil, kom han på banen. Vi har en del å snakke om.

Når Ståle Gerhardsen snakker om barndommen sin, er det nesten vanskelig å tro det du hører. Fra 1990 til 1994 var Ståle Stiil et navn alle i Trondheim kjente. Etter hvert var hele Norge klar over fenomenet - takket være opptredener med Dan Børge og deltakelse på en Posten-kassett. Han hadde lua på snei og en overtoppen bråkjekk attitude. Sang om skateboard, Blekkulf og mobbing og sånn. Han var den nest første rapperen i Norge. Etter Lars Kilevold og hans «Ute til lunsj», men to år før Gatas Parlament.

- Vi må ha truffet ett eller annet veldig kraftig i folkesjela for folk er jo helt gale - ennå. Jeg har fått skjegg og er én meter høyere enn i ’91, men likevel blir jeg overfalt på gata av russ som vil ha autografen og folk som begynner å synge Skateboard-låten mi. Det må ha vært noe med tid og sted, mener «the artist formerly known as Ståle Stiil».

Det var Ståles kreative foreldre som sørget for guttens popkarriere. Tekst og musikk ble nemlig skrevet av mamma Nina Eriksen og stefaren Morten «Morty Black» Skaget, også kjent fra TNT og Sambandet.

Proff som 13-åring

- I 1994 levde vi alle tre på Ståle Stiil-suksessen. Så det var ganske store saker, forteller Ståle.

I ettertid er det også ganske stort at Ståles eneste CD-plate, Yo fra 1992 var den første produksjonen over hodet for en da 19 år gammel Mikkel Storleer Eriksen.

- Det er veldig artig. Nå jobber han med Beyoncé, men jeg var først, flirer Ståle.

- Det var artig og jeg lærte utrolig mye av den tiden. Fikk møte mange spennende folk. Jeg husker spesielt et hotellopphold på Høyanger. Hotellet var stengt for andre gjester enn artister - hotellet spanderte alt mot at vi spilte for dem senere samme år. Jeg lærte å stå på snowboard av Baba Nation og spiste akkarringer med Unni Wilhelmsen. Utpå kvelden var det festing og jeg kunne storøyd konstatere at selv kjendiser kan bli fulle nok til å løpe rundt i gangene med en toalettrull på tissen. Det gjorde noe med meg. Jeg mistet en del hemninger og sperrer. Jeg finnes ikke redd for å ta kontakt - synes ingen er skumle eller «svære». Det har hjulpet meg - også med Varsko. Da vi slet med bookingen så sa jeg: OK, hvem er det vi har aller mest lyst til å få hit? David Carson. OK. Da mailer vi David Carson. Også booker vi han. Jeg er sånn. Jeg gikk bare rett inn på Rema 1000 og jeg. Sa at jeg ville ha jobb.

Ståle har regnet seg fram til at 130.000 mennesker har en kassett eller en cd med Ståle Stiil på. Det er kult å tenke på, synes han. Han liker nemlig å vises. Ta plass i offentligheten. Det har han tatt med seg også i tiden etter Ståle Stiil-æraen. Da det var svært pinlig å være forhenværende barnestjerne.

- Typisk nok ble jeg tagger da jeg var fjortis. Ville distansere meg fra hele den underholdningsgreia. Jeg var ikke av de tøffeste gutta, men jeg er blitt tatt av politiet og jeg har tatt min straff. Jeg har malt NTNU-bygget på Lade - men lot tag-en min bli igjen. Den sto der til de reiv bygget for å lage leiligheter. Det synes jeg var en fin pøbelstrek.

Push the button

Ståles alter ego nå om dagen er nemlig ikke Ståle Stiil, men Pøbel.

- Det er navnet på firmaet mitt. Jeg kalte det Pøbel fordi jeg har sansen for litt pøbling, så lenge det er snill pøbling. Sånn som får folk til å reagere og bli mer oppmerksom. Jeg har jobbet med både klistremerkekunst, buttons og magneter med meldinger på.

Ståles pøbelklistremerker er overalt i byen, for den som har øynene med seg. I dolokk, på lyktestolper. Ståle hevder han bare lager merkene og andre klistrer dem opp. Det kan hende det stemmer. Men det var med magnetleken Ståle fikk mest oppmerksomhet. Han produserte en kul magnet, festet den på et sted og tok bilde av dem. På magneten står det at neste mann skal gjøre det samme. Et typisk pøbelprosjekt.

- Jeg fikk et bilde på mail fra ei dame som hadde hengt opp magneten min i Times Square i New York. Da fikk jeg frysninger. Da føler du at du når ut.

- Er det viktig for deg å nå ut?

- Ja. Det er det som alltid har drevet meg. Når jeg tenker tilbake, bare måtte jeg ende opp med design. Selv i militæret greide jeg å vri det til slik at jeg kunne sitte på et kopisenter og lage trykksaker. Da jeg var liten trodde jeg at jeg ville bli arkeolog, men det var å tegne dinosaurer som var hele poenget. Ikke lete etter dem.

Varsko her kommer jeg

I dag starter Varsko-festivalen og Ståle har malt tønner, vaska golv og solgt inn spons. Varsko er Morten Stoltz Vernegg og Ståles baby. Denne helga skal de fylle Verkstedhallen på Svartlamoen med ny trøndersk design og med to internasjonalt anerkjente seminarholdere.

- Jeg har greid å stikke meg fram nok til at jeg nå får leve ut designerdrømmen. Og det kan jeg nok takke Ståle Stiil for. Folk husker jo Ståle Stiil. Varsko-festivalen skal sørge for at enda flere får vist seg fram uten at det er gjennom betalte reklameoppdrag.

- Trenger byen Varsko-festivalen?

- Sånn helt seriøst? Jeg vil jo at Trondheim skal bli en penere og mer designbevisst by. Det er jo det alle taggere, designere og kunstnere vil. Gjøre verden mer fargerik og finere. Det er også mitt mål. Så naiv og ambisiøs velger jeg å være.

 
        
            (Foto: KIM NYGÅRD)

  Foto: KIM NYGÅRD

 
        
            (Foto: KIM NYGÅRD)

  Foto: KIM NYGÅRD

På forsiden nå