To og en halv times intens spenning om noe av det verst tenkelige, gjør «Prisoners» til noe av en påkjenning av en film. Den er imidlertid verdt det. Fordi den klarer å kombinere en hvem-gjorde-det-krim med et psykologisk drama om hva det gjør med foreldre å bli frarøvet sine barn.
Tittelen har ingen ting med fengselsfilm i vanlig forstand å gjøre. Det starter med fest hos naboer og venner. De to minste barna skal bare ta en tur over til det andre huset for å hente noe. Derfra blir filmen en intens jakt for å finne dem, og for å finne ut hva som har skjedd.
«Prisoners» er en mørk, intens krim som ikke gjør det for enkelt for seg selv eller publikum. I stemning og stil har den en del til felles med Peter Jacksons forrige samtidsfilm, «The Lovely Bones» (2009). Som den er dette en film om trusselen fra samfunnets kjellermennesker, men denne er mer vellykket, mer opprivende.
Fransk-kanadiske Dennis Villeneuves første engelskspråklige film er hans bredeste, med flere av kvalitetene fra filmene som har gjort ham til en av de mest løfterike filmskaperne de siste par åra. Han har vist evne til å lage ladet, dirrende film før, med skolemassakre-dramaet «Polytechnique» (2009) og Midtøsten-dramaet «Nawals hemmelighet» (2010) som begge gikk på norsk kino.
Toppskuespillere i alle roller og de stemningsmalende bildene til Coen-fotograf Roger Deakins gir filmen et anstrøk av klasse som løfter den fra den mer spekulative psychokrimmen den balanserer hårfint mot. Hugh Jackman viser nye dimensjoner som faren som tar saken i egne hender i frustrasjon over politiets innsats. Paul Dano får svært mye ut av en rolle nesten uten replikker som den mistenkte for bortføringen. En ekkel, men velspilt og intenst velgjort krim.
