Pene bilder, men…

FILM: «Boktyven» er historien om ei jente, en jøde og bøkenes kraft under Nazi-Tyskland.

Saken oppdateres.

Romanen til australske Markus Zusak, som filmen er bygget på, har gått sin seiersgang verden over. Boka kom på norsk i 2007 og kommer i en filmversjon spekket med gode krefter i de fleste ledd. Dessverre til en film som mest av alt framstår som en illustrasjon av hvor langt det kan være mellom historisk suksessroman og god film.

Regissør Brian Percival har tv-bakgrunn, med «Downton Abbey» som største fjær i hatten. Her har han fått med seg komponisten til Steven Spielberg, sønnen til Martin Scorseses mesterfotograf og et knippe dyktige skuespillere. Historien ruller seg ut som en slags blanding av «Anne Franks dagbok» og «The Reader», med en tysk familie som bare motvillig støtter nazismen som innfallsvinkel.

Filmen er ikke direkte dårlig. Emily Watson er flott som den strenge stemora, Geoffrey Rush er fin som stefar og Sophie Nélisse i hovedrollen som adoptivbarn er så fin at filmen faktisk blir for pen mot sitt brutale historiske bakteppe. Filmen blir en illustrasjon av en historie mer enn et filmatisk drama på liv og død.

At det er døden selv som er fortellerstemme, fungerte nok bedre i boka. Her gir det fortellingen en merkelig skjebnens ironi. Mens de fleste skuespillerne prøver å snakke engelsk med tysk aksent og tyske småord innimellom, forteller døden på uklanderlig, behagelig engelsk med Roger Allans sonore røst. Dermed blir døden en slags alliert, i en krigshistorie som ser ut som en storfilm, men aldri helt klarer å bli det.

På forsiden nå