Penger, dop og horer

FILM: Martin Scorsese skildrer miljøet rundt legendarisk aksjemegler som en orgie i penger, dop og sex i «The Wolf of Wall Street».

Saken oppdateres.

De som etterlyser gode eller interessante kvinneroller i filmene til Martin Scorsese, finner ikke mye å glede seg over i «The Wolf On Wall Street». Det nærmeste vi kommer er Margot Robbie, som introduseres i en blowjob i starten og avskjediges etter et samleie knapt tre timer senere. Hun er den andre kona til filmenes hovedperson, og en av de få kvinnerollene i filmen som ikke uten videre kan plasseres i hore-kategorien.

Det skal sies at med unntak for «The Age Of Innocence» (1993) og «Alice Doesen't Live Here Anymore» (1974), så har de gode grunnene for å se Martin Scorseses filmer aldri vært kvinnerollene. Testosteron på avveie har vært motor i de fleste av hans beste filmer. Sånn sett er hans store epos om grådighet og eksesser blant amerikanske pengeflyttere, «The Wolf Of Wall Street», i slekt med et av hans siste mesterverk, «Mafiabrødre» (1990).

Filmen er basert på selvbiografien til Jordan Belfort, og skildrer et drøyt tiår på og rundt Wall Street fra 1987. Oliver Stones «Wall Street» kom i 1987 og ånden fra den og Gordon Gekko tangerer denne beretningen. Her er det imidlertid 90-tallet og Leonardo DiCaprio som er hovedsaken. Selv om filmen er tidvis blendende og ofte underholdende, er den i kvalitet så ujevn at den er mer «Wall Street 2» enn den stramme, klassiske 1'ern til Stone.

Til lyden av Howlin Wolfs «Spoonful» lærer den unge aksjemegleren at å snorte kokain fra kroppen til horer, en viktig avkobling på veien mot meglertoppen. Som en «Mafiabrødre» på Wall Street er DiCaprio denne filmens Ray Liotta, mens Jonah Hill er Joe Pesci. Begge er fantastiske, grunn god nok til å se filmen. Likevel skjemmes filmen av at Scorsese prøver litt for hardt, mer tarantinosk enn Tarantino i noen av dialogene.

En revy av eksesser gjør dramaet vel utflytende, ikke like filmatisk suggererende som i Paolo Sorrentinos «Den store skjønnheten», selv om Scorsese maner frem en aura av Rommerrikets fall. Filmen har mange sterke skuespillerprestasjoner, mange imponerende scener og iscenesettelser til kledelig musikk. Dirrende, gode scener er det færre av.

En av de lysende scenene, som filmen har for få av, er når DiCaprio møter en FBI-agent, spilt av Kyle Chandler, i luksusbåten sin. I fortettet spill mellom de to motstanderne, er det nesten litt DeNiro/Pacino i Michael Manns «Heat» over øyeblikket. Et av de få hvor Scorsese rasjonerer med virkemidlene, framfor å pøse på, slik han gjør i det meste av filmen.

«The Wolf Of Wall Street» har blitt kritisert for å forherlige livsstilen og menneskene den skildrer. Det er jeg uenig i, selv om det er noe kjølig og selvnytende over måten Belfort i DiCaprios skikkelse får fortelle om seg selv på. Scorsese har levert en besk over-the-top-skildring av et mannsdominert miljø hvor høvdingene ser på seg selv som «Universets Herrer». DiCaprio har knapt vært bedre enn i hovedrollen. Scorsese prøver så hardt å vise at han fortsatt har baller, at filmen som helhet blir mer macho flashing av muskler enn drama som berører.

Anmeldt av TERJE EIDSVÅG

På forsiden nå