Detvar stort sett The Fjords det ble snakket om rundt et frokostbord lørdagformiddag, der de som hadde fått med seg fredagens konsert var fra seg avbegeistring, snakket om en ny Jeff Buckley i et filmatisk musikalsk univers, ogkjeftet på de som ikke hadde vært tilstede under konserten. Enda godt TrondheimCalling gir deg to muligheter til å se lokale artister, så man kan å ta igjendet man gikk glipp av dagen i forveien.
PetterVågan trekker buen sakte over gitaren på en scene bak et marmorgulv på YachtClub, og konserten er i gang. Det er lett å skue talentet i mannen som er enerfaren gitarist etter å ha tatt en mastergrad ved musikkonservatoriet vedNTNU. The Fjords handler allikevel like mye om følelser som talent, og musikkenhar en nerve, så vel som en kontrollert artist som kjenner faget sitt.
Vokalener virkelig lik Jeff Buckleys, men den første forvirringen forsvinner i det manoppdager tilstedeværelsen Vågan har i musikken. Det er unektelig en filmatiskopplevelse, og samspillet mellom flytende synth og gitaren, som stadig skiftermellom å være vakker og støyende gjennom partier som bygges opp til ultimateklimaks, får meg til å drømme meg bort til mystiske univers og vakre landskap.Vågan drar deg også videre inn i drømmen ved å aldri gjøre for mye ut av seg påscenen, eller snakke unødig mye med publikum. Kommunikasjonen foregår hellergjennom musikken.
Settetavsluttes med nydelige «Silhouettes», og det er som om alt settes på plassgjennom en mystisk fremtoning, som er akkurat passe dramatisk, og viser detbeste med The Fjords; en teft for vakre melodier, samtidig som sansen fordramatikk med en herlig dybde får like mye plass.