I den dypeste fjorden

Trondheim har fått sin helt egen Jeff Buckley.

Saken oppdateres.

Det var stort sett The Fjords det ble snakket om rundt et frokostbord lørdag formiddag, der de som hadde fått med seg fredagens konsert var fra seg av begeistring, snakket om en ny Jeff Buckley i et filmatisk musikalsk univers, og kjeftet på de som ikke hadde vært tilstede under konserten. Enda godt Trondheim Calling gir deg to muligheter til å se lokale artister, så man kan å ta igjen det man gikk glipp av dagen i forveien.

Petter Vågan trekker buen sakte over gitaren på en scene bak et marmorgulv på Yacht Club, og konserten er i gang. Det er lett å skue talentet i mannen som er en erfaren gitarist etter å ha tatt en mastergrad ved musikkonservatoriet ved NTNU. The Fjords handler allikevel like mye om følelser som talent, og musikken har en nerve, så vel som en kontrollert artist som kjenner faget sitt.

Vokalen er virkelig lik Jeff Buckleys, men den første forvirringen forsvinner i det man oppdager tilstedeværelsen Vågan har i musikken. Det er unektelig en filmatisk opplevelse, og samspillet mellom flytende synth og gitaren, som stadig skifter mellom å være vakker og støyende gjennom partier som bygges opp til ultimate klimaks, får meg til å drømme meg bort til mystiske univers og vakre landskap. Vågan drar deg også videre inn i drømmen ved å aldri gjøre for mye ut av seg på scenen, eller snakke unødig mye med publikum. Kommunikasjonen foregår heller gjennom musikken.

Settet avsluttes med nydelige «Silhouettes», og det er som om alt settes på plass gjennom en mystisk fremtoning, som er akkurat passe dramatisk, og viser det beste med The Fjords; en teft for vakre melodier, samtidig som sansen for dramatikk med en herlig dybde får like mye plass.

På forsiden nå