Men Blomst er fremdeles første prioritet, og før hun prøver å lykkes for seg selv skal bandet gi ut sin første fysiske plate med tre sanger i mars. To gamle og én ny.

– Det blir en liten EP, eller en stor singel om du vil, sier hun.

Bandet med det yndige navnet består av fire unge og håpefulle talenter. Lasse Febakke Karlsen (22), Teodor Andresen (22), Chris Robin Omdahl (22) og Ida Dorthea Horpestad (23) fant hverandre på en folkehøyskole på Melhus. Innenfor Trøndertuns tette murvegger fikk de sjansen til å spire. Til tross for navnet, spiller de ikke på forsiktige toner og lavmælt vokal.

–Vi er et slags rockeband med inspirasjon fra norsk punk og garasjemusikk. Vi er ikke opptatt av lange, pretensiøse gitarsoloer, men liker fuzz, energi og de små feilene som gir musikken sjel, forteller Horpestad.

Veien fra skolescenen til de store konsertscenene var kort. Sommeren 2013 sto bandet på egne bein under Pstereofestivalen. I tillegg til å spille på urbane gressplener har bandet vært support for Kaizers Orchestra og Motorpsycho. Det var en stor, men blandet opplevelse.

Punk og eiendomsmegling

–Det er sykt å stå foran flere tusen mennesker, vise frem musikken sin og oppleve at energien smitter over på publikum. Samtidig er ikke disse menneskene her for å se oss. Det kan oppsummeres som skikkelig gøy, men også litt tungt, sier hun.

På scenen har Ida et tydelig visuelt punkrock-image, men sivilt studerer hun på BI i Trondheim. Det er noe hun trives veldig godt med og gleder seg til å jobbe med i fremtiden.

– Jeg går eiendomsmegling og spiller i punkeband. Det er to veldig forskjellige verdener, sier hun.

Likevel mener hun det er greit å ha noe å falle tilbake på dersom hun ikke kan leve av musikken i fremtiden.

–Jeg er ikke så sikker på min egen musikalske framtid. Jeg tror ikke jeg kommer til å leve som Anne Grete Preus akkurat. Da er det ikke dumt å ha et sikkerhetsnett.

Å vise seg frem

Hun er oppvokst i Øymark i Marker kommune. Som barn likte hun å vise seg frem foran en folkemengde, og hun har alltid følt en kjærlighet til musikken.

Selv om familien ikke er en typisk musikerfamilie, var foreldrene opptatt av at hun og broren skulle få lov til å lære å spille hvilket som helst instrument hvis de ville.

– Jeg begynte på kulturskolen da jeg var åtte. Der lærte jeg å spille keyboard, gitar, trommer og blokkfløyte, forteller hun.

Musikkinteressen vokste med alderen, og hennes første band på ungdomsskolen Pandoras Shotgun, ble starten på bandeventyret.

– I ettertid er det greit å si at navnet er litt flaut. Vi spilte rockemusikk og hadde faktisk noen gigs, sier hun.

Vil ha flere jenterockere

Ida synes det er fantastisk å være kvinnelig vokalist innenfor en mannsdominert musikksjanger.

– Jeg tror det bidrar til at jeg føler meg tryggere på at jeg har noe der å gjøre. Følelsen du får når du overbeviser, er unik. Du føler du klarer å markere deg og være et gyldig eksempel innen et udyrket marked, da får du lyst til å fortsette, sier hun.

Hun er opptatt av å få flere kvinner inn i rocken.

– Mannfolk er så fantastiske, de er alltid kule og ålreite, men det er for få jenter i bransjen, synes hun.

Artisten håper foreldre og søsken vil gjøre det lettere for jenter å få øynene opp for rockesjangeren allerede i tidlig alder.

– Jeg håper de vil plante en idé om at det er like naturlig for jenter å ta gitartimer som det er å spille piano.

Solokarriere mer personlig

Ida har begynt å jobbe mot en solokarriere. Hun har ikke så mange detaljer rundt det hele ennå, men er giret på å komme i gang.

– Dette er noe jeg har klekket ut i mitt eget hode. Det blir annerledes enn Blomst, men fortsatt rocka. Det kommer til å bli personlig på en helt annen måte.

Selv om hun prøver å lykkes på egen hånd skal hun ikke slutte å spille i Blomst.

– Blomst vil alltid være første prioritet, selv foran en solokarriere.