Da Elvis var konge

RETRO: Å investere i Elvis Costello samlede plateproduksjon i nyutgaver er ikke en billig fornøyelse. Men en fornøyelse er det.

Saken oppdateres.

I hvert fall om en holder seg til de første cd-ene. Hittil er de første 10 cd-ene nyutgitt, med det får vi både hans aller beste plater og starten på den kunstneriske nedturen midt på 80-tallet.

Utsalgsprisen for hver cd er 250 kroner, det inkluderer en ekstra cd med bonusspor (oppimot 30 for hver cd!), og et personlig, informativt, avslørende og velskrevet langt essay av Elvis personlig på hver cd - skrevet ved første nyutgivelse på 90-tallet, men gjerne med enda noen nye linjer fra dette årtusen.

Declan MacManus, alias Elvis Costello platedebuterte i 1977 - et par måneder før den ordentlige Elvis døde. Han var en del av punk- og new wave-kulturen, men egentlig ikke.

Han fikk avgjørende inspirasjon fra debutplata til Clash i 1977 - men nå i dag er det lett å se at Elvis allerede den gang var inspirert av fryktelig mye annet også.

Elvis forsyner seg av fatet. Og da tenker vi ikke på at han er gift med jazzens førstedame Diana Kraal, har vært gift med Pogues-medlem Cait O'Riordan og har jobbet tett med Skandinavias største klassiske stjerne Anne Sofie von Otter.

Vi tenker ikke på at han har laget plater som er ren jazz, ren country, ren soul, ren klassisk osv. Men at han alltid har holdt sansene åpne for inntrykk, alltid har stjålet ideer fra de beste kilder uansett sjanger, alltid har forblitt ikke bare musikkartist men musikk-fan.

Han har helt konkret stjålet riff fra alt fra Rolling Stones til soul og country-klassikere, og ikke lagt skjult på det heller.

Han har skrevet meget gode og meget engasjerte tekster gjennom hele karrieren. Og han har, selv på de dårligste platene alltid en eller to geniale poplåter som står seg i enhver tenkelig sammenheng. Så kan en også si at alle platene han har gitt ut har noen kjedelige låter også. For Elvis er det ikke det ene geniale albumet som står igjen - men den unike karrieren. Og en unik samling med 20-25 geniale enkeltlåter.

Men noen av platene hans er likevel bedre enn de andre. Som hos de fleste artister er de første albumene de beste. Men Elvis har laget i hvert fall en tre-fire sterkt anbefalingsverdige album også etter de første 10 (en av dem «King Of America» kom strengt tatt ut før «Blood And Chocolate» men blir nyutgitt etter den).

I bonus-cden på hver utgivelse er det noen ekstraspor som bare var å finne på baksider på singler, det er enkelte helt utgitte låter, noen live- demo- eller alternativ versjoner. Mer enn nok å bite i for de fleste.

Men nok snikksnakk. Her er juryens dom over Elvis' første 10.





MY AIM IS TRUE

1977 -

13 bonusspor





Angstbiterske sanger om tapt kjærlighet, tidsriktig innpakket. Svært gode låter men noen av dem litt skjemmet av pubrockpreg.



Høydepunkt: «Alison» og «Watching The Detectives».





THIS YEAR'S MODEL



1978 -

12 ekstraspor





Første album med hans eget band Attractions, Masse energi, aggresjon - og knalle poplåter. Den tøffeste Elvis-platen.

Høydepunkter «I Don't Want To Go To Chelsea» og «Radio Radio».

ARMED FORCES



1979 -

17 ekstraspor





Geniale personlige tekster kamuflert som politiske manifestster i sterk kontrast med lyttevennlig, vennlig produksjon. Avansert pophåndverk.

Høydepunkter: «Accidents Will Happen» og «Oliver's Army».



GET HAPPY



1980 -

30 ekstraspor





Elvis skandaliserte seg med å trakassere Ray Charles i fylla. Her er botsøvelsen, hans første sjangeralbum med egne låter basert på 60-talls-soul. Umiddelbar, upretensiøs og fabelaktig. Men litt ujevn.



Høydepunkter: «New Amsterdam» og «High Fidelity»

ALMOST BLUE De første best: Som hos de fleste artister er Elvis Costellos første album de beste. Men Elvis har i hvert fall laget en tre-fire sterkt anbefalingsverdige album også etter de første ti.

På forsiden nå