Lørdagskommentar 1. mars 2014

Kyander kronet per SMS

Har det noen gang blitt utstedt en mer gullkantet exitbillett enn Suzette Paasches illsinte SMS til Pontus Kyander?

Paasche – pint under Pontus Kyander – skrev tekstmeldingen som startet et helvetes leven. Og kunstsjefen fikk en velsignet sorti, mener kulturredaktør Stian Wallum. 

Saken oppdateres.

Det kunne blitt en ganske vanlig avskjed med en ganske vellykket kunstdirektør. Godt likt i deler av fagmiljøet, sterk i profileringen av museet. Mannen som pusset opp museet da det virkelig trengte det. Og som samarbeidet med andre kunstformer på en ny og spennende måte. Men samtidig: uten publikumssuksess og med stor slitasje i forholdet til omverdenen. Det være seg media, sentrale kunstnere – og skulle det til slutt vise seg: til sin egen sjef. I tillegg bobler det nå fram antydninger om økonomisk rot og underskudd.

At han tok sin hatt og gikk sist høst, var ikke en stor bombe.

At han skulle gjøre det med en blankpusset glorie, er mer enn selv en selvbevisst kunstdirektør kunne håpe på. Mens Mist slikker sine sår, ømme av velfortjent juling, står Kyander høyreist og spiller ut rollen som den krenkede med stor overbevisning.

Når man trekker pusten og ser tilbake, er det slett ikke uventet at Kyanders avgang ble spektakulær. Helt fra han kom inn som et friskt pust i 2011 og fram til han nå går av, har det fulgt store overskrifter i hans kjølvann. Han stengte museet og proklamerte at alt skulle bli annerledes. Flaggsaken, da han proklamerte at det norske flagget ikke skulle heises på museets stang, skapte bølger og en stor kulturdebatt i Trøndelag og Norge. Den første hovedsatsingen, utstillingen «Sammen», ble stoppet av en angivelig bombetrussel, som etter hvert viste seg å være en misforståelse etter en upassende sleivbemerkning. Men kunstdirektøren dyrket øyeblikket av «akutt fare» og angrep fra høyreekstreme så lenge han kunne.

Det ble et av de første tegnene på at Kyander trives best under angrep.

Aller størst ble overskriftene av den bloddryppende retoriske maktkampen han førte med Håkon Bleken – der de to konkurrerte om å dynke sine innlegg i mest mulig drepende sarkasme. Det var et gilde for oss i media, men knappest konstruktiv i utviklingen av Trondheim Kunstmuseum og Gråmølna.

Adresseavisen, som dekker Kunst-Trondheim ukentlig, er også ved gjentatte anledninger idiotforklart av Kyander – på leserbrevplass eller i artikler.

At denne mannen skulle fade ut i grått og forsvinne, var vel egentlig et naivt håp i Mist-administrasjonen. Forøvrig en forventning som nå er behørig dokumentert.

Da er det mer overraskende at det var den adskillig mer kontrollerte administrasjonssjefen, med stor A, som sørget for den perfekte storm.

Hva måtte ikke ligge bak da Suzette Paasche –den konsoliderende Mist-direktøren –lot alle prinsipper fare og kylte av gårde følgende melding:

«Hei, vet ikke hva du har gang i, men nå har du klart å få satt i gang et helvetes leven. Statsminister og kulturminister har ringt styreleder. Og jeg har fått tlf fra kulturdept. Det vises til at du har kalt Frp for nasjonalistisk parti. Og det kommer på trykk i morgen. Trodde vi var enige om at du skulle unngå dette frem til du slutter. Du får det på CV og det bidrar ikke akkurat til å styrke museet. Unødig!»

Dette er enten ordlyden til en svært presset direktør med statsråden ropende i andre enden. Eller, og de siste ukenes dekning av saken tyder vel mer på det, det er ordlyden til en toppsjef som lenge har hatt et dårlig forhold til en av sine underdirektører. I SMS-en, som gikk landet rundt denne onsdagen, framstår lederen i Midt-Norges største kulturselskap som en truende sjef som hadde en taushetspakt med den brysomme kunstsjefen om at han skulle gå av i stillhet. Og den fortalte om sjokkerende politisk innblanding.

Oh, salige fryd – for en mediesak.

Ringte virkelig kulturministeren selv? Sto det ikke at Statsministerens kontor var involvert?? Er ikke han Rasmus bror til Julie Brodtkorb ved Statsministerens kontor??? Hva har Paasche tenkt på??? Et helvetes leven?!?

Det første sporet for journalistene – og fremdeles det største – var at ministerens telefon fikk det til å svartne i Trondheim på en måte som bare kan bety at statsapparatet har et alt for stramt grep om kulturinstitusjonene. Sånn kan vi ikke ha det. Dette er forsøkt tilbakevist av både telefonringere og SMS-sendere de siste ukene. Dette ble grundig debattert i Stortinget onsdag.

Fremdeles er det uklart om ministeren bare ville ha fakta for å kunne svare Adresseavisens journalister, eller om hun ville ha svar på om Mist selv sto inne for formuleringen i programmet. Det siste et spørsmål som kunne virke disiplinerende. Tiden vil vise om Widvey hentet fakta eller la utilbørlig press på Mist.

Kyander selv så spørretimen på onsdag med NRK-reportere til stedet og uttalte at kulturministeren enten er fantastisk naiv eller har noe å skjule. I begge tilfeller er hun uegnet som minister, konkluderte han uten å blunke. Han var i sitt rette element.

På hans siste ferd som kunstdirektør var det ikke klokkene som ringte for Kyander – men telefonene.

Først ringte Adresseavisen til Kyander og Frp for å lage saken om direktørens friske ordbruk i programmet. «Nasjonalistpartier – som Frp – er farlige; de bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse, menneskerettigheter og likhet. Som en syre etser de bort vår sjel og vår respekt for andre – dersom disse «andre» tilfeldigvis skulle trå på samme mark som oss».

Kyander ville ikke snakke med avisen, men passet på å få inn en bemerkning om at avisens beste side er at den er bra å pakke inn fisk med. Frp ville veldig gjerne snakke mye og høyt. Telefonene gikk deretter innover i regjeringsapparatet. Fra politisk rådgiver i Frp til politisk rådgiver i kulturdepartementet. Frp ønsket spinn på denne saken: En fight med en ellevill kunstdirektør er helt sikkert en stemmemagnet der i gården. Så begynte flere ministre, direktører og byråkrater å gjøre feil på feil med telefonen. Kulturminister Thorhild Widvey ringte Julie Brodtkorb for å få nummeret til hennes bror styrelederen ved Mist (#fail). Widvey ringte Rasmus Brodtkorb (uheldig). Kulturdepartementet ringte Paasche (overspent). Paasche tekstet Kyander (#epicfail).

Generaltabbene ga Pontus Kyander en drømmeposisjon. Med Frp, en klønete statsråd og en agressiv Mist-direktør som motstander var det bare å kose seg. Og som han briljerer. Kronikkene har strømmet ut fra hans PC til både norske og svenske medier. Mange av dem veldig gode. Kyander har jo et poeng i sin kamp mot nasjonalisme og mot regjeringspartiet Frps holdninger i innvandringspolitikken. Han har et åpenbart poeng i armlengdes avstand-prinsippet. «Minister försökte ta strupgrepp på kulturen» er den siste overskriften på Kyanders kommentar til Aftenbladet og Dagbladet. Han er under akutt angrep – og ønsker å være der lengst mulig.

Dette strupegrepet er en tolking av SMS-en fra Suzette. Denne igjen var enden på en godt dokumentert hviskelek i statsapparatet. En hviskelek som det nå er nøstet opp i og hvor de hviskende en etter en har tatt selvkritikk på framgangsmåte og der ministeren nå et hundretall ganger har sagt at hun bare ville ha fakta i saken for å kunne svare journalister som hadde en sak på gang. Selv Snorre Valen i spørretimen sa han trodde ministeren på dette. Strupetaket blir derfor Kyanders tolkning av Paasches SMS og det som lå bak den.

Kyander følte nok SMS-en som et strupetak, hvem ville ikke gjort det? Men jeg er redd SMS-en best kan forklares av interne forhold i Mist, heller enn et uttrykk for et maktpolitisk forsøk på å verne Frp mot kritikk.

Styreformann i Mist Rasmus Brodtkorb, som var den første i hviskeleken, har i brev til eierne i Mist bekreftet at telefonoppringningen fra Widvey var en faktaoppringing og at SMS-en ikke var skrevet i frykt for represalier.

Når da Paasche agerer som hun gjør, er det nok heller fordi noe er råttent internt i Mist.

Mist er en sammenføyning av åtte museer, som alle hver for seg har viktige samfunnsoppgaver. I arbeidet med Mist har det vært vanskelig for media å få innsyn i hvordan de ulike enhetene drives. Om Rockheim eller TKM går med dundrende underskudd, er nå et indre anliggende for Mist. De har en stor økonomi der man kan skjule underskudd i en enhet med å tappe andre enheter. Kanskje det er dette som gjør at de sju andre direktørene nylig gikk ut med kritikk av Kyander og støtte til sin egen sjef Paasche? Jeg regner med at også Mist har tatt lærdom av denne saken og skjønner at åpenhet er den eneste veien å gå framover. Ikke bare for at offentligheten skal få sitt, men også for at den nye direktøren som skal ansettes, kommer inn i et raust og åpent miljø. Antydningene om at økonomien er i krise må konkretiseres. Noe annet vil være en ny skandale for Mists troverdighet.

Jeg lover at Adresseavisen skal grave videre for å finne ut hva som fikk Paasche til å trykke på «send» den tirsdagskvelden i februar. Og vi vil sende alle mann til pumpene om det viser seg at Widvey, Brodtkorb eller Paasche lyver i denne saken.

Inntil da; en uærbødig teori:

Paasche –pint under Pontus Kyander – skrev tekstmeldingen som startet et helvetes leven. Og kunstsjefen fikk en velsignet sorti.

På forsiden nå