Synnøve vil ha hverdag, og Max vil ha fest. Konflikten topper seg til lyden av Max' snorking, så Synnøve tar bilen forbi Ring 3 og setter kursen hjemover mot nordlys, dalførene i Troms og en alkoholisert mor. På veien treffer hun en sarkastisk hippie-canadier (han treffer strengt tatt henne, i fart) på vei til Nordkapp, og snart ligger også den forlatte samboeren på hjul.
Som road movie plasserer «Permafrost» seg kvalitetsmessig midt mellom suksessen «Nord» og kultfiaskoen «Halvveis til Haugesund». Road movie er samtidig ikke en dekkende merkelapp. Reisen er over nesten før den har begynt, og brorparten av filmen utspiller seg som samlivsdrama innenfor husets fire vegger.
Foruten canadieren og en lege hentet ut av en revysketsj, er filmen også langt sobrere og mer sosialrealistisk i uttrykket enn hva man gjerne forventer av en road movie. Dét, og hovedmomenter i handlingen (datter reiser hjem til utkantstrøk etter krise og konfronteres med problemer i både fortid og nåtid), gjør at det kanskje er mer nærliggende å sammenligne filmen med «Jag etter vind».
«Permafrost» ligger i større grad i nåtiden, der «Jag etter vind» dvelte mye i fortiden, men «Permafrost» har også noen av de samme problemene som «Jag etter vind», der soberheten og det usagte flere ganger stanger mot overtydelige symbolhandlinger (Max drikker rett fra kartongen = uansvarlig, Synnøve klarer ikke la et nedslått stellebord være på et offentlig toalett = overansvarlig). Men der «Jag etter vind» gjorde opp for feilene sine med slående vakre bilder og fasetterte karakterer, faller «Permafrost» gjennom både hva gjelder bilder og mennesker.
Hege Ada Edelsteen og Nicholas Hope som samboerparet i sentrum for fortellingen, leverer gode skuespillerprestasjoner når de får muligheten, men felles ellers ofte av et manus som kunne trengt mer arbeid.
Filmens største problem er at ingenting forløses, foruten forholdet som sakte går i oppløsning. Alle de andre trådene blir liggende, uten at noen så mye som begynner å nøste dem opp. Når en film dveler så mye som «Permafrost» gjør, er det gjerne for å gi karakterene rom til å utvikle seg, la oss knytte oss til dem. Men etter knappe én time og ti minutter er de fleste forholdene kun blitt kjøligere, inkludert mitt til filmen.
