Mormor er død og 14 år gamle Jørgen (Pettersen) og foreldrene (Bergstrøm og Nilsen) flytter inn i hennes hus. Det lukter sommerferie, synes Jørgen. Men nå kan han være sammen sin beste venn Mika (Siayor) hele tiden.
Idyllen brytes først av undring og lett uro da Jørgen finner en koffert med 13 uåpnede brev stillet til ham selv påklistret "Må ikke åpnes". Jørgen og Mika åpner likevel og underlige ting skjer. Grensene mellom drøm og virkelighet viskes ut. Jørgen føler skyld fordi han åpner, og fordi han har hemmeligheter for foreldrene, men pappa trøster. Det er lov å ha hemmeligheter, ihvertfall noen typer hemmeligheter, sier han,
Uroen går brått og brutalt over til undergang da foreldrene røper hva de har holdt skjult for Jørgen, deres dårlige hemmelighet er i ferd med å knuse familien. "Hvem er egentlig jeg?" er et spørsmål som truer Jørgens tilværelse.
Vi kan vel røpe at det ender godt. Det skal det helst i et stykke som dette. Alt er bra, så blir det virkelig ille, da harmonien igjen gjenopprettes blir alt enda bedre enn i uskyldens tid. Kjærligheten var sterk nok til å overleve utfordringene.
Mange søker til oppsetninger av Cirka teater for innpakningen, for de magiske elementene. Berger og Sæther fornekter seg ikke. Det er flygende personer, storslåtte tablåer og fantastiske kostymer. Men alle effekter har en funksjon, alt er underlagt en poetisk helhet.
Scenebildet er sommerlig svalt, vakkert og elegant, når de samme modulene vris og vrenges på blir scenen mer brutal og ensom enn det mørkeste katastrofe-epos. I de drømmende tablåene som kreeres når Jørgen leser et nytt brev, kommer underlige personer på besøk: Zakariankazarian (Meløy), Vingehesten (Hagen) og Bagasjemannen (Paulsen) endrer gradvis karakter. De fremstår mer truende for hvert besøk.
Cirka teaters teateruttrykk er både moderne og tidløst. Handlingen og konfliktene tydeliggjøres av de scenisk effektene. Det radikalt nye i "100 hemmeligheter" er bruken av Trondheim Voices. Gjennom vokale krumspring, og ved hjelp av de spesiallagede lydboksene til Asle Karstad, understerkes stemningen i hver enkelt scene. Eirik Hegdal har skrevet et par fengende poplåter til forestillingen, men hovedtyngden av musikken er dvelende, messende, atmosfærisk. Uttrykket er moderne, men funksjonen til de fem allestedsnærværende medlemmene i Trondheim Voices er teaterklassisk - de hermer og understreker handlingen på samme vis som et gresk kor.
"100 hemmeligheter" er en forestilling som starter barnlig, lettlivet naivt, men som forholder seg til de store spørsmålene - og som lener seg til de riktig ruvende referansene.
Det er åpenbart å assosiere til "Alice i eventyrland", til Astrid Lindgren og kanskje Jostein Gaarder, men det er ikke langt til Bibelen og Franz Kafka heller. Det er en teaterlek i dypt alvor, der det sceniske og verbale spiller på lag og utfordrer hverandre. Som scenebildet gjentas og varieres, gjøres det samme med ord og uttrykk i tekst og sang.
Etter at vi var cirka halvveis, grep jeg meg i å tenke at "skal ikke dette stykket handle om noe". Ikke lenge etter kom det brutale vendepunktet. Men hakket for lenge har "100 hemmeligheter" preg av å være en serie fine tablåer. Et annet mulig ankepunkt er den litt barnlige tilnærmingen koblet med en utfordrende og kunstnerisk avansert innpakning. Ekskluderer det ene et rent voksenpublikum, mens det andre ekskluderer barna? Jeg tror det delvis kan være sånn, men synes samtidig det er besnærende å vise det yngste publikummet (og forsåvidt det eldste) så stor grad av tillitt som her. Cirka Teater bedriver ikke dikkedikk.
"100 hemmeligheter" er heller ikke et stykke en oppsøker på grunn av enkeltskuespilleres prestasjoner. Det er avgjort detaljer å glede seg over, men her er det det store scenebildet som teller.
Kulissene, kostymene, lyden, musikken, lyset, fargene er hver for seg små mesterstykker, summen av dem er en fantastisk ramme for forestillingen. Det magiske teaterøyeblikket da scenebildet er ferdig transformert fra idyllisk mormorhus til en slagmark av gammeltestamentlige proporsjoner unner jeg alle å oppleve.