Det er i dag sjelden å møte filmer så renskåret, ned til hvert bilde så velkomponert som «Ida». De utsøkte svarthvittbildene til Lukasz Zal og musikken til Kristian Eidnes Andersen (som også komponerte til Lars Von Triers «Antichrist») gir mektig resonansbunn til en historie og et drama som på finstemt vis går fra små til store rystelser. At en film i svart-hvitt om en vordende nonne, om tro, tvil, ondskap, likegyldighet og anti-semmitisme også spiller på humor, varme og popkulturens gjennombrudd, gjør «Ida» til en film med bredere register enn det kan se ut som.

Agata Trzebuchowska er aldeles fantastisk i sin første filmrolle som en foreldreløs ung kvinne i kloster i Polen rundt 1960. Før hun skal vie resten av sitt liv til Gud, sendes hun på besøk til sin eneste gjenlevende slektning, ei tante som lever et liv fjernt fra klosterets idealer, i sus, rus og dus. I løpet av oppholdet hos sin tante introduseres den kyske unge kvinnen for både jazz og sin egen forhistorie, på et vis som gjør «Ida» til en film som nærmer seg andre verdenskrigs mørkeste sider, gjennom etterkrigstidens tilsløring av enkelte spørsmål, som om antisemittisme blant «vanlige folk».

Mer skal ikke røpes, for den dramatiske, tilsynelatende sorgmuntre og hverdagslige reisen av en film «Ida» er, bør oppleves i spennet av den unge, «uskyldsrene» og dypt troende kvinnen, og hennes liverfarne, adskillig mer kyniske tante, utmerket spilt av Agata Kulesza. Jeg har ikke sett bedre, mer helstøpt film på kino i år, og som åndelig føde rundt påske er dette moderne filmkunst av klassisk støpning.

Det mest imponerende er hvor godt konsentrert filmen er, samtidig som den spiller på mange grep. Den polskfødte filmskaperen Pawel Pawlikowski har jobbet i England i over 20 år og laget løfterike, severdige filmer over et bredt spekter, fra den røffe innvanderdramaet «Last Resort» (2000) til den emosjonelle, poetiske britiske landsbyperlen «My Summer Of Love» (2004). Når han for første gang serverer en historie lagt til hjemlandet, med store ambisjoner, er det som om form og innhold har funnet en dybde og en kresenhet hans foregående filmer har vært øvelser mot.

Til å være en film om tro, tvil og menneskelig tragedie, er «Ida» et stykke på vei forunderlig oppløftende. Samtidig tar den for seg vonde, vanskelige spørsmål til filmatisk drama med lekker overflate, i rystende kontrast til noe av det som ligger under. Fordi det i dag er uvant å møte film som så sterkt ser ut som film fra en annen tid, kan «Ida» sikkert tas for å være tyngre eller vanskeligere enn den er.

Som en annen av årets beste filmer, kinoaktuelle «The Grand Budapest Hotel» av Wes Anderson, nærmer «Ida» seg forrige århundres store europeiske tragedie med særpreget filmatisk begavelse og raffinement. Mens Andersons film utspiller seg før verden gikk av hengslene, er «Ida» en mesterlig film om å gå opp noen av sporene noen år etterpå.

Sterke bilder: Agata Kulesza spiller tanten som røyker, mens Agata Trzebuchowska spiller hovedrollen som den vordende nonnen som er på tur med tanten ut i verden før hun skal vie seg til Gud i «Ida», årets beste film på kino så langt, ifølge vår anmelder. Foto: Filmweb