To aldrende amerikanske aktivister i 80- og 90-åra og deres iherdige forsøk på å forstå og bekjempe ideologien som ligger bak mye av verdensøkonomien, låter som en krevende ramme for en dokumentarfilm.
«Opprørske Oldemødre» har imidlertid noen sterke kort som gjør den til engasjerende, severdig film, selv om den hadde tjent på å ha mer å spille på av historier og bemerkelsesverdige eller interessante scener, utover damenes alder og framdrift.
Filmens sterkeste kort, som den utnytter godt, er Shirley Morrison (91) og Hinda Kipnis (84), deres engasjement, stahet og dynamikken og kjemien mellom dem. Deres aktivisme mot vekstideologi, økonomer og næringslivstopper, skildres med smittende trøkk av Håvard Bustnes, fint akkompagnert av Ola Kvernbergs neilyoungske toner.
Filmen har valgt å skildre de to damene i aksjon uten å rulle opp historien deres, eller gi bakgrunn for bevegelsen «Raging Grannies». Dårlig til beins oppsøker de økonomer og eksperter for å skaffe seg kunnskap, som de hele tiden stiller spørsmål ved.
Filmens sterkeste, beste og mest konfronterende scene er når de aksjonerer mot en gallamiddag for amerikanske finanstopper. Med skjult kamera avslører filmen hvordan fasade og grumset under kan arte seg i selskap med noen av USAs rikeste og mektigste.
Svakheten til «Opprørske oldemødre» er at den som film blir noe av en «two-trick-pony». Den har damene, som er herlige og tøffe med engasjert stahet og den har den dirrende scenen fra Wall Street-gallaen.
Resten bygger solid opp om dette, men filmen er bedre som inspirasjon til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter og som illustrasjon av at det aldri er for sent å gjøre noe, enn som utdypende film om opprøret oldemødrene går i spissen for.
