Skyhøy puls

Om de spiller sine kort riktig kan Pulsator få et riktig stort publikum. De må starte med å rydde i repertoaret.

Stort potensial: Frank Sæterhaug (til høyre) og Bjørn Skjetneli er hovedarkitektene bak Pulsator, det mest lovende bluesbandet i byen på mange år, i følge vår anmelder.   Foto: MARI VOLD

Saken oppdateres.

Blues og bluesrock er en sjangre som er overfylt av trygge middelhavsfarere, som lojalt gjenskaper musikalske høydepunkter fra for lengst døde foregangsmenn. Derfor er det så forfriskende når det dukker opp band som sprenger grenser og som ikke bare reproduserer gamle helter, men bruker dem som inspirasjon til å skape et personlig uttrykk.

Pulsator er et slikt band. Heimdalsgjengen teller nå ni medlemmer, medregnet en blåserekke på fire. De spiller kun originallåter og de har et vidt musikalsk spekter. Sannsynligvis et for vidt spekter, men det kommer vi tilbake til.

Hvis en tyr til fotballmetaforer kan Pulsator beskrives slik: Ringrev Bjørn Skjetneli er gitarist og sentral midtbanespiller i Pulsator. Han holder orden på rekkene, sørger for at alt henger sammen. Hans jobb er viktig, men det er Frank Sæterhaug som scorer målene. Han er en høyenergisk vokalist, god på munnspill og gitar - og så skriver han fengende flotte låter innen et vidt musikalsk spekter. Sannsynligvis et for vidt spekter, men det kommer vi tilbake til.

Konserten tidlig lørdag kveld foregikk på Cicignon, Trondheims mest danskebåtaktige konsertlokale. I halvsirkelen foran scenen var det tomt, bortsett noen danseglade par som testet ut swing-formen. Jeg kunne tenkt meg å oppleve Pulsator i noe mindre harry omgivelser, men det får jeg sikkert anledning til.

Fra starten med «Green Soap» og i låtene fremover spilte de relativt tradisjonell bluesrock med solid komp og mektig trøkk fra blåserne. «Love At First Sight» viste bandets sterke dragning mot The Rolling Stones og så ble første del av repertoaret avsluttet med høydepunktet, en låt som kanskje heter «Deep Down In The Blues», men som var både høyt og lavt i det utvidede bluesbegrep. En autoritær maktdemonstrasjon som viste at organisten vanligvis er mikset for langt ned i bandets lydbilde.

Andre del av konserten ble en mer underlig affære. Etter å ha etablert et tydelig musikalsk univers, brukte de siste del av konserten til dekonstruksjon. De to ska-låtene var riktig bra de, men fremsto likevel som fremmedelementer i settet, som de også gjør på bandets ferske album. Bandet tok den ut i flere retninger, som fungerte bra hver for seg, men forvirringen økte. Da bandet bega seg ut på utflukter i funk-fusion-landskap, meldte jeg meg ut. Heldigvis rakk de å ta sin lille pop-perle «Italia Go Go» før konserten var omme.

Pulsators sjarm er nettopp at de er nysgjerrige og forsker i mange retninger. Men det blir for mye av det gode, og konserten lørdag var ikke godt programmert.

Om de hadde stokket låtene litt annerledes, begynt variert og så strammet til mot slutten, ville den musikalske pakken fungert bedre. Men Pulsator må også ta noen overordnede valg, finne ett spillemønster de kan variere innenfor.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

På forsiden nå