Det er nå et drøyt tiår siden Åge ble revitalisert for fullt. Yngre publikummere fra hele landet møtte opp på konsertene i hopetall, og sang uironisk med på klassikerne de hadde vokst opp med noen år tidligere.

Selv fulgte han opp med sitt beste album siden storhetstiden, den rocka «To skritt frem» (2005), og senere den mørke og eksplisitt personlige «Katalysator» (2008), før han i 2011 ga ut sitt siste album frem til nå, «Furet værbitt». Det var mindre umiddelbart enn de to forrige, men mer avslappet og ettertenksomt, som «suset fra gammeleika», som vår anmelder skrev den gang.

Om medvinden en gang skal snu, så er det i hvert fall ikke denne gangen. «Sukker og salt» er på mange måter en legering av de tre forgjengerne; den er Åge på sitt mest umiddelbare («Veien hjem»), den er til tider naivt romantisk og vakker («Kjæresten min»), den er politisk engasjert («Kari og Knut»), den er varm og omtenksom («Bestefars vise – Minas sang»), og den er dyp og klok («Svarttrosten»). Og som så mange ganger før dirrer den i spennet mellom det lette og det tunge og alvorlige, et grep han gjennom noen tiår har gjort til sin signatur.

Som på alle Åge-album er det en eller to sanger det er verdt å merke seg ekstra ved, og sjelden de mest likefremme. Platas viktigste og kanskje beste spor er «Kari og Knut», om de to norske utvandrerne som fikk et land som gave og aldri kom tilbake. Kontra Karim og Karima som også reiste ut, men aldri fikk et nytt land i gave og måtte reise hjem igjen.

Låta er en subtil og kritisk kommentar til norsk innvandringspolitikk, men fremfor alt en gjennomført låt, der melodiene understreker innholdet – og toppes melodisk og dynamisk av Frode Fjellheims ursang-solo mot slutten.

Den sju minutter lange «Svarttrosten» er også verdt å lytte ekstra til. Først og fremst fordi det er låta som skiller seg mest ut fra resten av plata. Sambandet har åpenbart lånt mellomspillet fra Pink Floyds «Comfortably Numb» og endret det til et utypisk, men stort og majestetisk refreng til Åge å være, samtidig som de boltrer seg i det herlige groovet. Selve stemningen i den symboltunge teksten fremstår som viktigere enn meningen, og slik skal det kanskje være.

Albumet åpner nærmest med en salutt i singelen «Veien hjem», der Violet Road bidrar, og med Henning Kvitnes som duettpartner og til dels fremmedelement. «Kjæresten min» med Kari Rueslåtten som co-vokalist balanserer en enkelt tekst og melodi med elegante arrangementsmessige detaljer og finesser, og lander på riktig side. Litt den samme følelsen sitter jeg igjen med etter å ha hørt «10 grader øst, 63 grader nord» og «Bestefars vise – Minas sang». Førstnevnte en enkel, elegant liten vise om Trondheim, ledet av kassegitar og dempede strykere, mens vi i sistnevnte sang møter den dedikerte bestefaren Åge.

Åges 21. plate er langt fra perfekt, men den er variert og overraskende umiddelbar, med et knippe sterke låter som overskygger de to, tre jeg kunne greid meg foruten. Albumet er spilt inn i Øra studio, i tredje etasje i tårnet til Åge ved dampskipskaia i Trondheim. Resultatet er varmt og klokt, og stadfester hans enorme posisjon. Han bare kan glemme å pensjonere seg med det første.

Høydepunkt: «Kari og Knut» og «Svarttrosten»

P.S. Tre av låtene Åge og Sambandet spilte inn, fikk ikke plass på platen, men kommer i salg på Itunes fredag. Blant annet «Sangen om rampa», Åges svar til Anders Jektviks låt «Rampa (cola'n her)» der Jektvik synger om da han som ung trubadur sølte cola på gitarbagen til Åge. I låta forteller Åge, over Jektviks melodi, hva som egentlig skjedde - og det skal vi ikke avsløre her.

P.S.2 Plata utgis fredag.