Tilbake til seierherrenes hjemtrakter

Roy Jacobsen innrømmer at hans siste roman "Vidunderbarn" er nostalgisk og på grensen til sentimental. – Men nostalgien er en viktig del av livet. Det er i nostalgien verdiene henger.

Saken oppdateres.

Jacobsen har nå gode dager etter en sommer som har fortonet seg som lang med ferdigstillelsen av sin siste roman. "Vidunderbarn" som lanseres i disse dager har fått vidunderlige kritikker i hovedstadsavisene og førsteopplaget på 8000 er revet bort. Da forlaget hans Cappelen Damm lanserte romanen hans i går, var derfor flere enn forfatteren som var i godt lune.



- Det er ingen tvil om at "Vidunderbarn" blir en av høstens bestselgere, konkluderer forlegger Anders Heger,



Han er blek, bustete på håret, men entusiastisk.



Jacobsen selv legger inn på en pris snus og sier han er lettet.



- Å gi ut bøker blir aldri en vanesak for meg. Hver bok er et svennestykke, sier han til Adresseavisen.



I samme oppgang

Med "Vidunderbarn" er han tilbake i samme miljø som i gjennombruddsromanen "Seierherrene" (1991). Vi er på Årvoll i oppgangen ved siden av Roger'n i «Seierherrene»; tidsperioden er den samme – 1960-tallet - og flere av bipersonene er med denne gang også.



- Men romanen er ikke en oppfølger til "Seierherrene", men den er heller ikke løsrevet fra den, presiserer Jacobsen.



LES ANMELDELSE: «Jacobsen opp mot sitt aller beste»



Vi er i Berlinmurens og president Kennedys og Jurij Gagarins år. Året blir dessuten spesielt og dramatisk for hovedpersonen Finn. Han bor sammen med moren sin i en blokkleilighet og livet er fint.



Uro i tilværelsen

En dag dukker imidlertid Linda, en ukjent halvsøster opp og tilværelsen til mor og sønn blir snudd på hodet.



- Midt i formingsårene til Finn, i de årene av livet han får verdier, sympatier og antipatier, i en alder hvor man er mer elektrisk til stede enn senere i livet, skjer det ting som skaper kaos og rokker ved tilværelsen, forteller Jacobsen.



Klasseromanen fra drabantbyen er en hyllest til "barndommens mirakler" og en universell historie, utdyper forfatteren. Tidsrommet er lagt til begynnelsen av 1960-tallet, og forfatteren peker på at det også dreier seg om en bok om akkurat dette tiåret. Den norske velferdsstaten vokser fram, store endringer preger landet.



- Ser du et bilde av en mann på 20 år i 1960, ser du en mann i hatt og frakk. Ser du et bilde av en 20-årig mann i 1970, ser du en ungdom. «Husmødre ble kvinner og menn ble gutter,» har jeg skrevet.



Godt å klø på



- Både tidskoloritten og bokomslaget gir en følelse av nostalgi?



- For det første skriver jeg om en tid som jeg selv vokste opp i og derfor kan noe om. Men det er riktig at den er nostalgisk og kanskje på grensen til sentimental. Selv om nostalgi ofte blir definert som en sykelig opphøyd lengsel, mener jeg at nostalgien er en viktig del av livet. Det er i nostalgien verdiene henger, det er en lengsel tilbake til noe fint. Jeg ser på denne lengselen som et arr det er godt å klø på. Likevel skal en vite hva man driver med, slik at man ikke stivner i en tilstand der man har angst for forandringer.



Etter suksessen med "Seierherrene" ble Jacobsen spurt flere ganger om å skrive en oppfølger. Hver gang nektet han, men nå har det altså klart for en ny historie fra samme tid og sted i Groruddalen.



- Men det tok meg altså 17 år før jeg var tilbake. Det er jo ganske lang tid, like lenge som et kort ekteskap, humrer Roy Jacobsen.

 
 
På forsiden nå