Fantastisk debut!

Spennende om «ufrivillig helt» med fargerikt liv og stor overtalelsesevne.

Saken oppdateres.

Arkeolog Silje Fretheim, som du leste om i Adressa forrige mandag, har skrevet en debutroman som både fascinerer og imponerer. Hovedpersonen Ariel Footlight er en krysning mellom Tolkiens Frodo, Dickens' Oliver Twist og en «snubler» av den typen Saabye Christensen lenge skrev om. Ariel går fra en oppvekst som utstøtt halvkaste til å bli kongens fortrolige og verdenens redningsmann. Underveis i hans livsskildring streifer boka mange sjangre og mange roller for Ariel: Farløs oppvekst i skogsbygda, læretid til sjøs, forbryterlærling i storbyens underverden, revolusjonsleder, slottsfange og en prinsesses hemmelige fortrolige. Mer enn den første halvdelen av boka er en slik skildring av Ariels «lære- og vandreår».

Boka er på 720 sider. Omtrent på side 450 kommer et taktskifte, da er relasjonene etablert, og en gruppe med Arial, hans venner og hans fangevoktere reiser ut på sitt magiske oppdrag: å samle fem magiske steiner, og med det bringe stabilitet tilbake i verden.

 

Arial er en original hovedperson. Hans bakgrunn gjør ham usikker, og han undervurderer hele tiden den overtalelseseffekten hans totale ærlighet har på alle han møter. Arial er halvblods, dels «Reisende» og dels «Stillstående», som de fastboende blir kalt. I de Reisendes folklore finnes tre mytiske roller: Forteller, Overtaler og Samtaler. Et hovedtema i boka er nettopp språkets og kommunikasjonens funksjoner: i fortelling, overtalelse og refleksjon.

 

Det er lite romantikk i boka. Derimot står det, som følge av bokas fokus på språk og overtalelse, mye og klokt om vennskap mellom menn. Hvordan vinnes tillit, og hvordan bevares den? Boka har mange gode formuleringer og observasjoner av den typen vi kaller onelinere, og jeg kunne lett fylt hele anmeldelsen med slike.

Fretheims skrivesjanger er original, men ikke unik. Hun har diktet seg en fiktiv medforfatter, og fremstiller historien som en biografi, med sakprosaens saklighet. Den resonnerende, litt forskende stilen fungerer godt. Synsvinkelen er en allvitende forteller som hovedsakelig følger Ariel, men som i noen kapitler forlater hans perspektiv. Teksten er adjektivrik på en god måte, og det er tydelig at forfatteren er glad i å skildre.

 

Hovedstaden i Landet skal være modellert etter Trondheim, og tiden kan være et sted mellom 1600- og 1900-tallet. Skytevåpen finnes, men er lite utbredt. Det er heller ikke mange spor etter annen industri eller ny teknologi, men samtidig er det noen moderne elementer i samfunnsstrukturen. Selv om Fretheim sier at hun forsøker å skille romanforfatteren fra fagarkeologen i seg selv, velger jeg å tro at det er arkeologen som skinner gjennom i de reflekterte beskrivelsene av landskapets topografi, av samfunnsorganisering og av mytologiske strukturer.

 

Boka markedsføres som fantasy for ungdom. Det er både riktig og galt på samme tid. Fantasyperspektivet ligger først og fremst i bunnen av historien: i mytologien om opphav, Kaos og helhet, og i lange perioder er det få eksplisitt fantastiske elementer i boka. Hva alder angår har boka trolig mest å gi til en leser som kan følge modne refleksjoner om relasjoner, intensjoner og personlighet. Kvaliteten ved boka er ikke først og fremst fantasyelementet: kampen mot kaos for å redde verden. I enda større grad ligger kvalitetene i selve skrivestilen og teksten, i skildringen av Arials liv og utvikling, og i skildringen av evnen til å overtale: hvordan mennesker vinner hverandres tillit og samarbeider. Kort sagt: en interessant bok og en fin leseopplevelse.

På forsiden nå