Fascinerende historie

Phenomena-forfatteren har fremdeles gode idéer, men mangler noe på tekstlig konsekvens.

Saken oppdateres.

Denne nye serien tyder på at Ruben Eliassen har sett på tv. Helten Mare har trekk fra tv-seriene «Heroes» og «Carnivàle». Han blir funnet av en omreisende sirkustrupp som består av personer med eksentriske egenskaper, han husker ikke hvem han er, men han har mareritt om fall, forfølgelse og om å ri på drager.

Ut fra dette er det, med Eliassens fantasi, nødt til å komme en spennende historie. Her er identitetsjakt og mysterier, en etterlysningsplakat, forfølgelse, voksende vennskap sett i barneperspektiv, underlige karakterer, rivalisering, magiske evner, til og med en vampyr. Jeg gjetter at barna vil sluke dette med begeistring.

Likevel er det noen trekk som en voksen leser reagerer på. For det første det fjollete sleivsparket mot forfatterens saksbehandler på ligningskontoret. Eliassen burde i sin sjette bok ha dømmekraft nok til å utelate slikt, eventuelt respekt nok for sin forlagsredaktør. For det andre, selv om dette kunne foregått når som helst og hvor som helst, velger han noe så hverdagslig som Stjørdal som sirkusets neste stoppested, uten at det egentlig er noe poeng å stedfeste det.





Titlene «Nøkkelen» og «Apokalypsen» på de to oppfølgerne, som skal komme allerede i august og oktober, tyder på at dette er en trilogi. Jakten på Mares identitet og evne til å styre sine magiske egenskaper er trolig «nøkkelen», som skal anvendes i en avgjørende kamp i siste bok. I min anmeldelse av den siste Phenomenaboka pekte jeg på at Eliassen er bedre i de små episodene enn til å binde sammen den store historien fra bok til bok. Dette gjelder nok her også: Det er for få hint i handlingen, og særlig i kampscenen i slutten av boka, om hvordan den inngår i den store historien om Mare. Velredigerte frampek i kamp- og sluttkapitlet ville ha vært et pluss.

Illustratør Olve Askim har gjort en fin jobb med å skape tydelige typer som vi husker, i et stilisert landskap. Et minus er det at Mare ser mer ut som en 18-åring enn som den 9-13-åringen som teksten skaper forventninger om. Pluss for at Eliassens og Askims sketchbook er med som vedlegg bak i boka, her ser vi også at Askims utkast til Mare virker yngre enn den endelige utgaven.

Forfatteren leser selv på lydboken, litt støtvis og med litt varierende volum, men også med en fin dramatisk nerve.

På forsiden nå