Mjønes med selvmordsroman

Den første har gjort det mer enn rimelig bra. Nå romandebuterer «Johan den andre» fra forfatterkollegiet i Uka 2001.

Saken oppdateres.

«Det siste hoppet» har vært et begrep knyttet til trøndersk kulturhistorie siden Wanskrækks mørke historie om en ung manns selvmord med den tittelen. Johan Mjønes' første bok roman «Terminalhastighet» handler også om hovedpersonens siste hopp - en ganske så mørk historie skrevet av en mann som har sin offentlige skriveerfaring fra nattforestillingen på Uka i 1999 - og ikke minst revyen to år senere. Også som revyforfatter var Johan litt tung, ikke alle syntes sultende barn i Afrika nødvendigvis var ukerevy-tema.

- Vi syntes den var fint balansert mellom moro og seriøsitet, men det er mulig revyen «Paradoks» var litt tung, sier Johan Mjønes (32). Med seg i forfatterkollegiet i Studenteruka i Trondheim 2001 hadde han blant andre Johan Harstad.

Harstad har i årene som er gått etablert seg i norsk litteraturs absolutte elite, med to godt mottatte novellesamlinger og to enda bedre mottatte romaner, suksess som dramaturg på Trøndelag Teater og nå husdikter på Nationaltheatret. Om få dager spiller Johan Harstad med bandet sitt på privat lanseringsfest for boka til sin kompis Mjønes - en roman Harstad også har illustrert omslaget til.

På studietur med Harstad

- Jeg har nok lært mye om det å skrive bøker i og med at jeg har fulgt Harstad tett i disse årene. Blant annet var jeg med ham på studietur til Færøyene før «Buzz Aldrin» og til Stockholm for «Hässelby», forteller Mjønes.

Johan er født og oppvokst på Orkanger, han tok hovedfag i litteraturvitenskap i Trondheim der han også var aktiv i Studentersamfundets Interne Teater (SIT) både som skuespiller og forfatter. Han fikk mye skryt for sin innsats på scenen i nattforestillingen på Uka i 1997. Han rakk også å debutere som skuespiller på Trøndelag Teater i «Blådenghuset» før han avgjorde at han ikke skulle bli skuespiller.

- Jeg søkte på teaterhøyskolen, men bare én gang. Jeg innså rett og slett mitt begrensede talent. Jeg var en ok amatørskuespiller, ikke noe mer, oppsummerer Mjønes.

Han har til gjengjeld et større talent som forfatter. Men han ville ikke være av dem som alltid snakket om at de skulle skrive bøker, så han skrev mer eller mindre i hemmelighet.

- Jeg ga meg selv to år på å få et bokprosjekt seriøst i gang, flyttet til Oslo, tok jobb på et sykehjem - og skrev. Etter to år ble en halvferdig skisse av romanen «Terminalhastighet» overlevert til Aschehoug forlag som reagerte positivt, og så har manuset blitt bearbeidet etter hvert. Nå utgis «Terminalhastighet» i forbindelse med forlagets vårpressekonferanse.

Mørkt manus, glad mann

Romanen gjorde et sterkt inntrykk på undertegnede da jeg leste den i forkant av intervjuet. Etter å ha blitt litt kjent med Mjønes over en kaffekopp innrømmer jeg overfor ham at jeg hadde ventet en noe mer mystisk person enn den åpne, omgjengelige og meget organiserte Johan Mjønes som åpenbarte seg.

- Samboeren min var også overrasket over hvor mørkt manuset var da hun leste det første utkastet til romanen, smiler Mjønes. - Jeg er en glad gutt, har alltid hatt et lyst sinn, og det vil nok være lett for de fleste å se at hovedpersonen i boka ikke er meg - selv om vi har ganske lik bakgrunn.

- Boka er ikke helt lett å komme inn i, med stadige skifter av tidsperspektiver?

- Det er en sjanse jeg har tatt - å stole på at leserne orker jobbe litt for å komme inn i boka. Den opererer i tre tidsperspektiver. «Real time» er 9,5 sekunder - den tiden det tar å hoppe ned fra Empire State Building og treffe bakken. Boka rekapitulerer dessuten hva som har skjedd i uka før dette fatale hoppet - den tar litt større tidssveip med barndomserindringer og små og store episoder i et kjæresteforhold med stor betydning for hovedpersonens bevegelser. Jeg forteller ikke en lineær historie, men tar litt tilfeldige tilbakeblikk i tidsmessig uorden, forklarer Mjønes.

Enkelte av erindringene er lange enkelthistorier, delvis rørende, delvis morsomme - og fremstår nesten som selvstendige noveller i helheten. Også det er helt bevisst.

- Romanen inneholder både novellistiske og mer essaypregede innslag - og det er nok en god oppsummering av hva jeg liker å jobbe med, sier Johan.

Etisk dilemma

Å skrive en bok om selvmord som et filosofisk og etisk dilemma har levd i ham lenge. Helt siden personen boka er dedisert til tok sitt eget liv som 19-åring.

- Det var et sjokk for oss rundt ham. Jeg kjente ham litt, men ikke veldig godt. Han hadde en frihet vi selv ikke hadde, vi kunne for eksempel sitte hjemme hos ham og drikke fra vi var ganske unge. Vi skjønte ikke den gang omsorgssvikten som lå i dette, skjønte ikke før etterpå at kanskje vi også kunne ha støttet ham på en annen måte. Temaet har fulgt meg siden, sier Johan - som har lest Camus, studert nihilisme - og planlagt romanen som skulle handle om en som hopper, og angrer før han når bakken.

- Vi har ikke noe med å fordømme den som velger den aller mest dramatiske utveien. Men vi skylder dem som sysler med tanken å bidra til at de tenker seg om noen ekstra ganger, sier Johan.

Han er for så vidt bestemt på hva som skjer i boka, men innrømmer å ha lagt inn noen muligheter til å tolke boka annerledes.

- Jo, leseren er gitt en mulighet til å lese boka, og slutten av den, annerledes, sier Mjønes - som nå er godt i gang med bok nummer to. - Jeg skriver nå en del på oppdrag fra Dinamo og kommer også til å ta vakter på sykehjemmet. Jeg håper å kunne fortsette med å skrive skjønnlitterært parallelt med andre jobber. Men jeg tror ikke jeg passer til å være romanforfatter på heltid, sier Johan Mjønes.

 
        
            (Foto: TERJE VISNES)

  Foto: TERJE VISNES

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå