Bush' syndebukker

Rystende dokumentasjon av hvordan vanlige mennesker blir torturister, og med en parallell smak av nazistenes menneskeforakt.

Saken oppdateres.

Den dagen Saddam Hussein åpnet sitt største og mest beryktede fengsel, Abu Ghraib, var det utenlandske journalister som sammenlignet det med stormingen av Bastillen.

Men snart ble Abu Ghraib fylte med nye fanger - irakiske terrorister, soldater, medløpere, men mest uskyldige som tilfeldigvis hadde befunnet seg ved siden av et militært raid. Fra begynnelsen av juli 2003 til slutten av september ble fangetallet i dette miserable «hølet» av et fengsel mer enn tidoblet, men tallet på voktere var det samme.

Skjønt voktere - amerikanerne i Abu Ghraib var militærpolitisoldater som var kommet til Irak for å kjøre lastebil, etc. uten opplæring i Genève-konvensjonenes strenge regler. De var av lav rang, de var uerfarne, utrente og stadig under angrep, demoralisert av sitt opphold i denne underverdenen - «et galehus», som en av soldatene uttrykker det.

Ikke uten hensikt hadde både president Bush og visepresident Dick Cheney omtalt disse fangene som «ulovlig stridende», altså ikke underlagt Genèvekonvensjonen. De generelle ordrene om hvordan fangene skulle behandles, var like mangfoldige og forvirrende, så svevende at nesten alt ble ansett som tillatt.

Resultatet kjenner vi selv fra amatørbildene vokterne selv tok - fanger som tortureres, latterliggjøres og ydmykes på alle tenkelige vis, fanger som leies i bånd, som stables nakne oppå hverandre, som vises frem i rosa dametruser (som skulle være ekstra ydmykende for muslimske menn), som voktes av snerrende schæfere, osv.

Fangene er fullstendig avhumanisert, har ingen navn, bare et femsifret fangenummer og ble etter stående ordre gjemt unna hvis Røde Kors skulle dukke opp.

Forfatterne gjør ingen forsøk på å unnskylde vokterne og deres ugjerninger. Kanskje er det bokas mest fremtredende svakhet at den i ganske stor grad bygger på deres fremstillinger.

Men det er klart at disse utrente MP'ene ble satt til det verste og mest forvirrende. Da etterretningssoldatene etter hvert dukket opp, var det som sivilkledde eller i uniformer uten navn og rang. Det var den bevisste linjen fra presidenten og nedover. Resultatet er i alle fall en skam så stor at den knapt kan forenes med et moderne, velutviklet demokrati.

Noe av det mest oppsiktsvekkende er kanskje de kvinnelige militæres rolle i denne groteske historien, helt fra brigadegeneral Janis Karpinski, via kaptein Carolyn Wood til den i bokstavelig forstand minste av dem - Lynndie England. Men kanskje er det slik en av dem forteller - at de ville bevise hvor tøffe og harde de også var.

Men her handler det ikke så mye om kjønn som om rang. Det hører med til historien at ingen over sersjants grad ble dømt for uhyrlighetene.

En spennende og ganske dyptpløyende bok om hvor det ender når vi som mennesker gir etter for den sløve ordrelydighet.

 
 
På forsiden nå