Forbudte følelser

Velkomponert og underholdende relasjonsroman, men uten de store høydepunktene.

Saken oppdateres.

Familiefaren Simon blir meid ned av en bil midt på dagen og havner i koma. Tilbake står hans lille krets og funderer på hvordan livet blir framover. Kona Alma har aldri kommet over tapet av den vesle datteren som døde av kreft. Ektefellene har drevet fra hverandre i årene etter og Alma vet ikke om hun kjenner mannen sin lenger. Tenåringsdatteren Elvira prøver å finne ut hvem hun skal være, og savner stabiliteten som faren ga familien. Men det er også en tredje person i Simons liv, elskerinnen Helen som han var sammen med da ulykken inntraff. Hun vil gjerne gjøre krav på sin del av Simon, men vegrer seg for å gi seg til kjenne. Vokst opp i en familie hvor moren hadde et sidesprang, kjenner hun situasjonen fra den andre siden også. Når denne historien utspiller seg, har moren tragisk nok fått alzheimer og er avhengig av pleie.

Karakterene i romanen har det til felles at de føler seg fanget i sin livssituasjon, og agerer i tvangspregede handlingsmønstre. Følelseslivene deres er en eneste stor roteskuff, hvor ingenting ligger på rett plass. Nå er det ikke så underlig at en mann som pleier sin alzheimersyke kone kunne ønske han heller var enkemann. Å ha ambivalente følelser i nære relasjoner er ikke så merkelig; alle har vel en eller annen gang hatt et ønske om å være enebarn eller foreldreløs. Men når så godt som alle i persongalleriet reagerer motsatt av hva som forventes, blir det litt mange like prosesser på en gang.

Dette er Selma Lønning Aarøs femte roman, og som vanlig er det et gjennomarbeidet og velskrevet stykke arbeid hun har sendt fra seg. Handlingen er uforutsigbar og forfatteren går ikke for de lettvinte løsningene. «Allerede tidlig var det for sent» oppsummerer tenåringen Elvira innholdet i tragiske romaner. Dette er ikke en slik fortelling. Selv om det er mollstemt, er det en letthet over det som gjør at det styrer klar av den uavvendelige tragedien.

På forsiden nå