I fremmed kropp

Overbevisende debutdikt om å leve med feil seksuell identitet

Saken oppdateres.

Tarald Steins debutdikt går rett i strupen på en problematikk som få av oss har noe befatning med, men som er et skjebnespørsmål for dem det gjelder.

Den andre strofen i et av diktene lyder: Først når eg / vert mogeleg / trer kroppen fram / i all sin gru / hånar meg med / brystvorter skamlepper skambein.

Alle diktene i Framandkar kretser om dette, å være født med feil kropp. Denne bokens hovedperson er fange i en kvinnekropp, han er sitt eige prøverørsbarn / overmoden / krafsar mot innsida av kjøleskåpsdøra, han sakna aldri nokon bror / men han som er / meg sjølv.

Tarald Stein har gått til oppgaven med denne boken med et intenst alvor og en innsikt som er resultatet av et dypt savn, og av en eksistensiell frustrasjon som er vanskelig å forestille seg. Denne boken er faktisk et svært god portal inn til forståelse av denne marginale seksuelle nisjen, for Stein skriver svært godt, språket er på en gang enkelt og dyptloddende, uten ornamentikk og annen litterær pynt.

Vi følger ham gjennom sorg og savn, via legekontor og frem mot fremtidshåp: Teiknar meg sjølv / ein fyrstikkmann alltid på nippet / til å ta fyr / ta form / bli til.

På forsiden nå