Bond gass

Klassisk Bond som, heldigvis, er nærmere Connery og Craig enn Moore og Brosnan.

Saken oppdateres.

I år er det hundre år siden skaperen av Bond, Ian Fleming, ble født, og noen har fått det for seg at verden behøver en ny Bond-roman. Hvilket, utførelsen tatt i betraktning, slett ikke er noen ueffen idé. Oppgaven har falt på Sebastian Faulks, som noen lesere vil huske for fjorårets kritikerroste «Fuglesang». I stil legger han seg forholdsvis nær Fleming, som på sitt beste var en glitrende skribent som visste å sy sammen tette, spennende historier.

Handlingen i denne romanen er lagt til den kalde krigens dager, og fortellingen er svært tro mot Flemings formel; Bond havner i et storpolitisk spill, skurken, Dr. Julius Gorner, er en sann psykopat, vi tas med til eksotiske steder, og Bond får - selvsagt - bistand av en vakker kvinne. Den klassiske duellen mellom Bond og skurken denne gang er en tenniskamp, naturligvis med et større beløp som innsats. Og akkurat i det øyeblikk forfatteren vil at vi skal tro at fortellingen er slutt, så skjønner vi at den ikke er helt slutt likevel. Denne oppskriften fører til en viss grad av forutsigbarhet som legger en demper på spenningsnivået, men Faulks er likevel rutinert nok til å gi historien driv og et større antall absolutt godkjente actionsekvenser.

Det hviler et nostalgiens skjær over Bond, der han nyter sine tyrkiske sigaretter og dry martinis, og Faulks skildrer ham, i likhet med Fleming, som en hardbarket, men også ensom og sårbar, agent. «I djevelens tjeneste» er ingen tungvekter, men absolutt leseverdig - også for andre enn den innerste kjerne av Bond-fantastene.

 

På forsiden nå